6915A162-BEE4-40C8-856B4241505AAB59-1219627B-8380-4244-ACAD9F3B56576293

Hvordan skal andre kjenne meg igjen når jeg ikke kjenner igjen meg selv?

I hver episode får jeg en oppgave av psykologen min, inspirert av en av levereglene. I kveldens episode ligger fokuset på det å være sosial. Leveregel nr 1 heter «dyrke relasjoner».

Nå synes jeg det er skikkelig rart å tenke på at jeg til tider har problemer med det å være sosial. Egentlig er jeg jo en person som elsker å være sammen med andre mennesker, og som får energi av det. Men i de periodene hvor jeg har slitt med angst og depresjon, så blir alt helt motsatt. Jeg blir beskjeden, tilbakeholden og redd for å oppsøke sosiale settinger. Jeg tror det har mye å gjøre med at jeg ikke føler meg som meg selv. Det kjennes jo nesten ut som om jeg er en helt annen person, og tanken på at andre skal se det, stresser meg. Når jeg ikke kjenner igjen meg selv, hvordan skal vennene mine kjenne meg igjen da?

Når jeg sitter hjemme helt alene, så føles det ut som jeg slipper å kjenne på at jeg er annerledes, at det er noe galt med meg. Men så fort jeg må forholde meg til andre mennesker, så merker jeg så tydelig selv at jeg «ikke er meg». Gir det mening?

Jeg blir også veldig redd for å sette venner og familie en i ukomfortabel situasjon. Jeg vil at de skal slippe å forholde seg til en annerledes meg. Det stresser meg at de skal måtte lure på hva de skal si og gjøre, og at de skal bli usikre på hvordan de skal forholde seg til meg. Innerst inne så vet jeg jo at de bare vil hjelpe og at de ikke bryr seg om at ting er litt annerledes. Men der og da, så blir alle sånne ting så store. Alle små ting blir et stort problem.

Så de to gangene jeg har hatt en depressiv periode, så har jeg isolert meg. Det er bare noen få som får lov til å slippe inn (bokstavelig talt) – kjæresten min, min eldste lillesøster og kanskje en eller to venninner.

I kveldens episode så lærer jeg litt mer om hvorfor nære relasjoner er så viktig for lykkenivået vårt. Ikke bare når vi føler oss ekstra dårlige, men hele tiden.

Etterpå skal jeg skrive et innlegg om hva jeg tenker om dette nå, og hva jeg lærte av å jobbe med dette.

Husk å se på kl 22.15 i kveld da! Og gi meg kjempegjerne tilbakemeldinger på hva dere synes 🙂

Disse bildene er fra kveldens episode hvor jeg besøker min gode venninne, Danielle.

32 Kommentarer

Hva betyr Happy Go Lucky?

Happy-go-lucky er et uttrykk som blir brukt for å beskrive en bekymringsfri og optimistisk person. Dette står det på nettsiden, urban dictonary:

Happy-Go-Lucky: A person who is incredibly optimistic and high on life. They are usually peppy and make the best out of every situation. They’re fun to be around and can brighten anyone’s day.

På mange måter er jeg en happy-go-lucky type person. Jeg har veldig få bekymringer, jeg ser noe positivt i alt og alle, og jeg kaster meg ut i det meste med stor entusiasme og optimisme. Og det som er veldig veldig ironisk, er at nettopp det at jeg er en happy-go-lucky-person, er en av grunnene til at jeg har opplevd depresjon og angst.

Nå skjønner dere sikkert i drua her, men la meg prøve å forklare. Hovedårsakene til at jeg har blitt deprimert, har vært at jeg har slitt meg ut mentalt og fysisk. Men som en person med lite bekymringer og massevis av positivitet, så er det vanskelig å oppdage at man begynner å bli sliten. Optimist som jeg er, så kjenner jeg ikke etter og leter ikke etter feil. Og skulle noe føles annerledes, så børster jeg det av og durer på videre. På den måten kan det gå ganske langt før jeg skjønner at noe er galt. Og dette resulterer i at når det først smeller, så smeller det skikkelig. Jeg merker ikke at noe er feil, før det allerede har gått så langt at både kroppen og hodet har sluttet å fungere på «vanlig måte». Det er derfor det kjennes ut som et stort SMELL, for oppi hodet mitt så har jeg ikke vært med på «reisen» om at noe ikke er som det skal. Dette er på en måte min forbannelse. Det er jo stort sett helt topp å ha den innstillingen til livet, men det gjør det også ekstremt vanskelig å oppdage at spiralen begynner å gå nedover.

Det at jeg nå har vært i gjennom to perioder med depresjon, gjør heldigvis at jeg har blitt bedre på å lytte når kroppen prøver å fortelle meg noe. Samtidig har jeg fortsatt mye å lære når det kommer til å ivareta meg selv i hverdagen. For når ting føles bra, glemmer jeg fortsatt innimellom å ta vare på meg selv. Det er lett å falle tilbake i gamle mønster å bare dure på i kjent happy-go-lucky-stil. Men jeg har lært veldig mye gjennom dette tv-programmet om det å ta vare på meg selv. Håper noen av dere som ser på også kan lære noe av det samme 🙂

2 Kommentarer

Premierenerver

Holy mother of jesus (hvis det er lov å si), jeg tisser på meg (bokstavelig talt) av nervøsitet! Eller assa jeg tisser ikke PÅ meg, men jeg går på do sånn særr hvert 15. minutt. Også bruker jeg sånn fem timer på å sovne om kvelden. Helt kaos oppi nøtta! Føles ut som god miks av nerver, glede, angst og forventing. Litt sånn at hodet og tankene hopper i alle retninger hele tiden. Skjønner egentlig ikke helt hva jeg føler selv, haha.

Men jeg pleier jo ikke å bli sånn her. Eller gjør jeg det? Det er så lenge siden jeg har hatt premiere på et tv-program at jeg husker egentlig ikke helt jeg. Og kanskje det er litt av grunnen til at hodet har løpt litt løpsk. Det blir på en måte litt større press på programmet og meg når det har gått så lang tid siden sist. Eller i hvert fall så føler jeg det litt sånn. Jeg har så innmari lyst til at dere skal like det. Før tidligere premierer har jeg brydd meg mer om jeg selv er fornøyd, og tenkt at det er det viktigste. Men jeg kjenner at hvis jeg er helt ærlig med meg selv nå, så bryr jeg meg ganske mye om hva dere synes også.

Lol nå fikk jeg skikkelig høy puls av å skrive dette innlegget. Nervevrak much? Jeg driver å prøver å meditere litt å sånn, men det er klin umulig! Hjernen bare «hallooooo du har tusen millioner ting å stresse over, du kanke slappe av nå». Tror egentlig kanskje jeg bare må vente til premieren er over med å få ro i sjela altså. Det er jo bare to dager til.

2 dager.

49 timer.

196 do-besøk.

7 Kommentarer

«Sommerkroppen»

Det var det programmet jeg egentlig skulle lage høsten 2015. Alt var planlagt og det var bare noen uker til vi skulle begynne å filme. Jeg var livredd. Livredd for å ikke få det til. Vanligvis elsker jeg å kaste meg ut i ting, helt uredd. Min holdning til livet og jobben og alt er «jaja det går sikkert fint, det er jo bare å gjøre så godt jeg kan». Men nå var det annerledes. Det hadde vært annerledes en gang før også. Men det var tre år siden, og jeg trodde ikke det skulle bli annerledes igjen.

«Sommerkroppen» skulle handle om kroppspress Skal ikke gå for mye inn på konseptet, men som endel av programmet skulle jeg igjennom et ganske ekstremt treningsopplegg. Men hvordan i helvete skulle jeg klare det?? Innerst inne så visste jeg at jeg ikke kom til å få det til. Til alle andre sa jeg «jojo det kommer til å gå helt fint, jeg kommer garantert til å klare å gjennomføre det». Men jeg visste at det ikke var sant.  Der og da klarte jeg såvidt å karre meg ned på kontoret et par timer om dagen for å være med på planleggingen. Jeg var deprimert og jeg hadde angst.

De andre i «Sommerkropp»-redaksjonen visste det. Jeg klarer ikke å holde noe som helst for meg selv egentlig, og i hvert fall ikke noe så stort som en depresjon. En dag sa en i redaksjonen «tenk om vi kunne lagd et program om det a, om depresjonen din». Den tanken klarte jeg ikke å slippe. Det var jo genialt! For det første ville jeg slippe å skjule depresjonen min og presse meg gjennom et program jeg mest sannsynlig ikke kom til å klare å gjennomføre, for det andre kunne jeg snakke om noe som kanskje er enda viktigere enn kroppspress – nemlig psykisk helse.

I dagene som gikk pratet jeg om det med alle i redaksjonen. Alle var enige om at det var en dritgod idé, men at «det går jo ikke an å bytte konsept få uker før man skal i gang med produksjon». Men jeg hadde fått blod på tann og foreslo at jeg selv kunne ringe sjefen i TV2. Med skjelvende hender og enda mer skjelvende stemme, ringte jeg Trond Kvernstrøm og forklarte så godt jeg kunne. Jeg sa ingenting om jeg ikke kom til å klare å lage «Sommerkroppen», jeg sa bare at vi har kommet opp med et kanskje enda bedre konsept. Overraskende nok sa han ja til at vi kunne få komme opp på et møte og presentere ideen.

Pulsen min har aldri vært så høy som da vi gikk inn på det møterommet for å overbevise Trond og TV2. Jeg tror jeg så rolig ut på utsiden, men på innsiden var det fullstendig kaos. « Hva hvis de sier nei? Da går hele karrieren min til helvete». De sa JA.

15 Kommentarer

Blogg bloggere bloggest

Guri land og rike, det føles ut som det rareste i verden at jeg har laget blogg! Men jeg liker ting som er rart, så da liker jeg vel at jeg har laget blogg også da.

Her kommer det til å bli null dagens outfit, rabattkoder på sjampo eller sminketips assa. Så hvis det er det du er ute etter, så er det like så greit å forlate åstedet først som sist. Her skal jeg skrive om ting som er relevant for den nye tv-serien min ( i hvert fall i første omgang). På søndag kommer jeg nemlig med et nytt program på TV2. Det heter «Happy Go Lucky», og handler om mental helse. Nærmere bestemt MIN mentale helse. Wæææ!

I «Happy Go Lucky» skal dere få være med på min vei ut av en depresjon. Det at jeg har opplevd både angst og depresjon et par ganger i livet, har gjort meg veldig nysgjerrig på hva det egentlig er som gjør at vi mennesker har det bra – og ikke minst hva vi selv kan gjøre for å påvirke lykkenivået vårt.

«Happy Go Lucky» er ikke bare for de som har opplevd en knekk, det er for alle. Fordi jeg skal nemlig teste ute noen såkalte leveregler, i samarbeid med psykologen min. Forskning sier at hvis man får bakt inn litt av disse «reglene» i hverdagen sin, så kommer livskvaliteten vår til å øke. Jeg ser på levereglene, som er basert på forskning, som et slags utgangspunkt til hvordan vi kan få det litt bedre.  Og hvem vil vel ikke det egentlig? 🙂 I programmet finner jeg ut av hva som fungerer for meg, også håper jeg at dere som ser det kan få litt inspirasjon til å gjøre små endringer i livet deres.

Men jo, så var det grunnen til at jeg nå har klinka til med ei litta blogg i samma slengen. Det er fordi jeg har så mye på hjertet, som vi ikke får plass til serien. Man rekker jo liksom ikke å gå i dybden på alt når man lager episoder på under 30 min. Så jeg følte jeg trengte en plattform å uttrykke meg på, hvor jeg kan utdype ting fra serien og skrive om ting som jeg synes er viktig og relevant. Så BOOOOM, da bleire blogg! Velkommen 🙂

Ida Fladen's Blogg - Happy Go Lucky Søndager kl 22:15
Ida Fladen’s Blogg – Happy Go Lucky Søndager kl 22:15
20 Kommentarer