6915A162-BEE4-40C8-856B4241505AAB59-1219627B-8380-4244-ACAD9F3B56576293

Ida gjør ting hun ikke kan: være debattdeltaker

Hooooooooooly mother. Hadde aldri i mitt liv trodd at JEG skulle være med på DEBATT! Det er jo for voksne 😉

I går ble jeg kontakten av NRK P2, som ønsket at jeg skulle delta i en debatt mot Adrian Lorrentson – som nylig skrev en kronikk om at kjendiser som åpner seg er en problematisk trend. Min første tanke var «heeeell no». Det hørtes sjukt skummelt ut, og jeg ble stressa bare av å tenke på det. Men jeg fikk meg liksom ikke til å si at jeg ikke turte, så jeg sa heller at jeg skulle tenke litt på det. Det var jo selvfølgelig løgn. Planen var å sende en melding senere å si at det hadde dukket opp noe, så jeg ikke kunne delta. Ja, jeg er såpass feig at jeg heller «dumper» folk på sms.

Mens jeg satt og komponerte en melding som skulle gi meg gyldig fravær, så begynte plutselig den indre adrenalinjunkien i meg å summe i bakgrunnen: «Hadde jo vært litt fett å gjøre det da». «Du trenger å komme deg ut av komfortsonen». «Det blir sikkert sjukt kick». «Tenk om nailer det skikkelig, det kommer til å føles helt rått etterpå». Det tryggeste var å si nei, men det mest spennende var å si ja. Også hadde jeg jo veldig lyst til å spre budskapet mitt om at åpenhetstrenden er en god ting, og at ingen kan bedømme hva slags type åpenhet som er riktig og gal. Les innlegget jeg skrev om dette HER.

Jeg brukte flere timer på å bestemme meg, og skiftet mening hvert kvarter. Tilslutt så fikk jeg en venninne til å bli med på stein, saks, papir for å avgjøre det. Jeg var «ja» og hun var «nei». Jeg klinka til med papir mot stein, og BAM så var det avgjort: jeg skulle i min aller første debatt. Så fort jeg hadde sagt ja, så kom nervene med et smell. Jeg hadde på ordentlig skikkelig høy puls i flere timer. Og da jeg skulle legge meg i går, så nådde hodet mitt kokepunktet for å si det sånn. Jeg brukte kanskje fire timer på å sovne, og da jeg først sovna så våkna jeg opp med jevne mellomrom og bare «æææææ debatt!!!!!!».

Følg meg på snapchat: idafladen

Det jeg stressa mest over var at jeg ikke ante hvordan det kom til å bli. Jeg har som sagt aldri vært i en debatt før, og turte ikke helt å stole på at jeg kom til å takle det. Derfor er jeg faktisk skikkelig stolt over meg selv (hvis det er lov å si) for at jeg klinka til og gjorde det. Og hvis jeg det er lov med enda litt mer selvskryt, så synes jeg faktisk det gikk ganske bra også.

HER kan dere høre debatten. Legg kjempegjerne igjen en kommentar om hva dere synes 🙂

Foto: NRK P2
10 Kommentarer

Ida VS døgnrytme

Klokka er nå 13.01, og jeg har akkurat stått opp. Gratulerer til meg. Jeg er så lei av den udugelige døgnrytmen min at jeg mister det snart! Jeg sovner et sted mellom 02 og 04, og våkner opp midt på dagen sånn som nå. Det er jo IKKE greit!

Sånn jeg ser det er det to hovedårsaker til at jeg har blitt en slask. Nummer 1: jeg har ofte en veldig hoppende arbeidstid. Noen dager begynner ikke ting før kl 13, noen dager smeller det kl 07, og noen dager har jeg helt fri. Dette gjelder i de periodene jeg ikke holder på med en tv produksjon. Grunn nr 2: jeg har søvnissues. Jeg får pokker ikke sove! Jeg misunner de som bare legger hodet ned på puta og slokner i løpet av 10 minutter så sjuuuukt. Det er en skikkelig blessing dere!

Det høres sikkert fint ut å ha noen fridager her og der, sånn som jeg har nå, og jeg mener ikke å klage over det. Det er bare det at jeg ikke nailer det så bra, hehe. Man føler seg ikke akkurat fresh når man våkner opp helt i ørska kl 13.01 skal jeg si dere! Jeg har jo lyst til å sprette opp kl 08 sånn som vanlig folk og få noe ut av dagen. Carpe diem and all that.

Til dere som allerede har sett episode to, så skjønner dere at jeg faila greit på planen til Adrian om å få en jevn døgnrytme. Her må det skjerpes!! Okei, jeg skal legge en slagplan her. Bare ikke akkurat nå, for jeg klarer ikke tenke klart her jeg sitter i ørska. MEN i løpet av helgen så skal jeg forske på hvordan man får gode søvnvaner, også skal jeg lage meg ei litta oppskrift. Skal så klart dele den med dere!

Noen som har noen gode tips til hvordan man kan komme i gang med gode søvnvaner, så er det bare å slenge dem ut i kommentarfeltet! Så baker jeg det inn i «Idas gourmet søvnoppskrift» 🙂

Følg meg gjerne på snap: idafladen 🙂

19 Kommentarer

Svar på spørsmål del 1.

Takk for alle fine spørsmål <3 Det ble veeeldig mange, så jeg må svare i flere runder. Håper dere får noe ut av svarene 🙂

Har du det bedre nå? Og føler du at serien har hjulpet deg ut av depresjonen eller har gjort hverdagen lettere på noen vis?

Ja, jeg har det bedre nå. Jeg har hverken hatt angst eller vært deprimert siden vi laget serien. Jeg tror det har mye å gjøre med at jeg ikke så redd for det lenger. Etter å ha opplevd å være veldig langt nede to ganger, har jeg lært veldig mye. Det aller viktigste er kanskje at jeg føler meg helt trygg på at en sånn periode vil gå over. Første gang jeg opplevde depresjon var jeg veldig redd for at det var sånn livet mitt skulle være.  Det hjelper å vite at det ikke stemmer. Jeg har lært veldig mye av serien. Skal skrive mer om det senere.

Hvilket av programmene dine har vært mest krevende for deg personlig å produsere?

Det må nok være episode nr 3, hvor jeg jobber med å akseptere krystallsyken. Det var veldig tungt å skulle gå så dypt inn i egne følelser og tanker knytta opp mot den lidelsen. Jeg har ofte prøvd å fortrenge og dytte vekk hvor mye det hemmer meg. Derfor var det tøft å skulle akseptere at det er en del av meg. Samtidig er det nettopp det å jobbe med den aksepten som har hjulpet meg aller mest av det jeg lærte i serien. Det å akseptere at det er der, isteden for å dytte det unna, har gjort det lettere å leve med. Jeg skal skrive mer om dette med aksept og hva jeg har lært senere.

Har kjæresten din vært en viktig støttespiller for deg?

Ja, han har vært helt fantastisk! Det tungt å være nærmeste støttespiller til noen som er deprimert, men all cred til han som stilte opp på den måten han gjorde.

Korleis takler dei rundt deg at du er sjuk og psyk?

Jeg synes de rundt meg har taklet det veldig bra. Jeg tror det var litt rart for familie og venner første gang jeg ble deprimert. Det kom brått på oss alle. Men de har alltid støttet meg. Ikke alle er like flinke til å prate om disse tingene, men det er helt naturlig. Det viktigste er at de er der på den måten som føles naturlig for dem. Vi kan ikke forvente at alle rundt oss skal vite hva man skal si når en nær dem har det vanskelig. Det gjelder å finne ut hvem det går an å prate med, og støtte seg til de i en vanskelig periode. Kanskje er det et familie medlem, kanskje en venn, kanskje en kollega, en lærer eller en psykolog. Det hjelper uansett veldig å ha en eller flere man kan åpne seg til.

Korleis greier du å ta vare på vennskapa i dei dårlege periodane?

Noen venner har jeg jevnlig kontakt med i de dårlige periodene. Vi får kanskje ikke gjort de samme tingene som før, men bare det å ha en venn som ligger på andre del av sofaen og ser på tv sammen med meg, er veldig fint. Jeg klarer ikke å ta vare på alle vennene mine når jeg har det vanskelig. Men jeg sender de gjerne en melding og forklarer de hvordan jeg har det, også vet jeg at de er der for meg når jeg er klar for å møte de igjen.

Hvordan har forholdet ditt vært til søstrene dine mens du har vært syk? Har de fått kommet inn på deg og vært gode støttespillere, eller har du «skyvet dem i fra deg»?

Jeg har et veldig veldig nært forhold til søstrene mine, og har heldigvis klart å ikke skyve de fra meg. Yngste søsteren min var bare 13-14 år første gang jeg ble deprimert, så hun var naturlig nok ikke veldig involvert. Men jeg var helt åpen om hva som foregikk til henne. Den andre søsteren min er bare to år yngre meg, og har vært en av mine viktigste støttespillere gjennom begge depresjonene. Jeg føler meg ekstremt heldig som har to søstre som støtter meg uansett <3

Når det er sagt, så skal man ikke ha dårlig samvittighet dersom man skyver noen fra seg. Det er en helt naturlig reaksjon når man har det vanskelig. Les mer om hvorfor det skjer og hva vi kan gjøre med det her.

Hva fikk deg til å lage Happy Go Lucky?

Jeg liker aller best å lage tv som er noe mer enn kun ren underholdning. Å kunne lage tv om temaer jeg synes er viktig, er noe av det jeg setter aller mest pris på med jobben min. Normalisering av psykisk helse er en av de temaene jeg virkelig brenner for. I tillegg er jeg glad i å lage tv som er ekte, og å bruke ting som skjer i mitt eget liv. Og høsten 2015 da vi skulle i gang med å lage et helt annet tv-program (les mer om det her), så var det depresjon og angst som preget livet mitt. Da ble det veldig naturlig for meg å bruke min egen situasjon til å lage et tv-program om et tema jeg synes jeg er veldig viktig.

Hvor ser du deg selv om 10 år? Har du tenkt til å få barn?

Synes det er vanskelig å svare på hvor jeg ser meg selv om 10 år.  Jeg trives veldig godt med å jobbe som programleder, og forhåpentligvis er det noe jeg kan fortsette med i lang tid fremover. Jeg tror jeg har lyst på barn etterhvert, kanskje om 4-5 år .

Nevn de tre egenskapene du setter størst pris på at du har.

  1. At jeg tør å være åpen og ærlig.
  2. At jeg er lett å prate med, og at de rundt meg betror seg til meg.
  3. At jeg er flink til å ikke bry meg om hva andre mener om meg.

Hvordan gikk du frem for å oppsøke psykolog på grunn av depresjonen?

Første gang jeg gikk til psykolog googlet jeg meg frem til en. Man kan få henvisning til psykolog fra legen, men det er dessverre lange ventelister. Så jeg valgte å gå privat. Min erfaring er at det er ikke alltid man finner den «riktige» psykologen med en gang. Jeg gikk til to andre psykologer før jeg fant Marianne (som er med i serien). Det er viktig med en psykolog som du føler det er lett å prate med, og som du har god kjemi med. Hvis man føler man har tid til det, så anbefaler jeg å få via fastlegen, da dette er veldig mye billigere. Hvis ikke er det å gå privat et alternativ. Jeg fikk hjelp av mamma og pappa med penger første runde med psykolog.

Hvordan er det etter du har lagd serien, får du mye «støtte» eller mye negativitet?

Jeg får utrolig mye støtte, og veldig mange forteller at de setter pris på tematikken og normaliseringen av psykisk helse. Antallet positive tilbakemeldinger har vært helt overveldende, og jeg er skikkelig takknemlig for den positive responsen. Jeg har fått med meg veldig lite negativitet rundt serien, men det har sikkert mye å gjøre med at jeg ikke «leter etter det». Eller jo forresten, VG ga jo serien terningkast 3, det må vel kunne regnes som negativt 😉

Kunne du tenke deg flere katter?

Hahaha! Nei, nå får det pokker meg være nok 😉 Jeg synes det er skikkelig rart å tenke på at jeg faktisk har to katter! Først synes jeg det var veldig rart med én, for jeg er jo egentlig et hundemenneske. Men jeg fant fort ut at det ble altfor tidkrevende med hund da jeg hadde lyst på en for fire år siden. Derfor falt valget på katt, og jeg fant ut at det var veldig mye mer selskap i en katt enn hva jeg hadde trodd. Men jeg hadde mye dårlig samvittighet fordi Yolo var mye hjemme alene. Og siden hun er innekatt, så ble det nok veldig kjedelig for henne. Plutselig ringte hun jeg hadde kjøpt Yolo av og sa at de hadde en kattunge som ingen ville ha. Og da tenkte jeg pokker heller, vi kjører på med en til 😉 Men det holder med to.

Hva sa legen når han konkluderte med at du var deprimert? Hvordan kunne han si det, hva la han merke til?

Det er fire og et halvt år siden det legebesøket hvor jeg fikk den beskjeden, så jeg husker ikke detaljene. Men jeg husker at etter en lang samtale med legen (som også var psykiater), så fylte jeg ut et skjema med veldig mange avkrysningsspørsmål. Dette var depresjonstest.

E det forskjell på nedturan dine å oppturan dine i forhold te årstida?

Hmm jeg har egentlig aldri tenkt på om årstiden har noe innvirkning på depresjonsperiodene mine. Men det skal sies at begge depresjonene mine har startet på høsten, så ja kanskje. Jeg tror det veldig naturlig at noen kan føle seg lettere til sinns om sommeren, og at ting blir tyngre i mørketiden. Så hvis man da er en  person som opplever depressive perioder, så kan det være man er mer utsatt høst og vinter. Men jeg har også snakket med flere som synes sommeren er vanskelig for «da er alle andre så glade», så det nok veldig individuelt.

Hva er ditt største mål i livet akkurat nå?

Hmmm. Jeg tror det må være å bli enda bedre på å leve med krystallsyken. Utforske mer av hva slags treningsformer og aktiviteter jeg kan gjøre til tross for sykdommen. Og finne måter å få energi og overskudd på. Kanskje også få en mer strukturert hverdag. Det er kanskje ikke de største målene, men for meg handler om å skape en god hverdag for meg selv.

 

9 Kommentarer

Antidepressiva

I episode 1, nevner jeg såvidt at jeg startet på antidepressiv medisin. Dette må utdypes.

Først vil jeg være ærlig å fortelle hva jeg tenkte da produsenten av Happy Go Lucky sa han ville ha med min bruk av antidepressiva i programmet. Det gjorde meg skikkelig stressa.  «Hva kommer de på jobben til å tenke?» «Folk kommer til å dømme meg»  «Hva hvis det kommer på forsiden av VG?»

Grunnen til at alle disse tankene dukket opp, er at antidepressiva fortsatt er tabubelagt. Reaksjonene jeg får når jeg forteller folk at jeg går på det, bekrefter at dette fortsatt er noe vi synes er skummelt og ukjent.

Etter noen minutter i dette tankekaoset, så kom jeg heldigvis til meg selv. Jeg vet jo hva antidepressiva er. Jeg er ikke flau over det på noen som helst måte. Og jeg skal ikke la meg påvirke av hva jeg tror andre mener om dette. Det er klart jeg skal fortelle dette på tv! Jeg skal fortelle hele historien og hele sannheten, uansett hva andre måtte mene og tenke.

La meg fortelle dere om mitt første møte med antidepressiva. Det er fire år siden, og jeg var midt i min første og verste depresjon. Legen min foreslo medisin. Jeg nekta, jeg ville ikke ha noen «lykkepille»! Jeg ville jobbe meg ut av dette på «den riktige måten». Jeg husker at jeg faktisk ble sur på han for at han i det hele tatt foreslo det.  Så gikk det nye uker bestående av psykologer, desperasjon på å komme meg ut av det hølet jeg var i, og en stadig overveldende følelse av håpløshet. Flere foreslo medisin, men jeg sto like fast på mitt.

Det som fikk meg til å endre synspunkt, var en god venninne. Hun forklarte meg om hva som egentlig skjer når man tar i bruk en sånn type medisin. Om at denne medisinen ville hjelpe meg å produsere viktige stoffer i hjernen, som jeg selv ikke klare å produsere under en depresjon. Medisinen ville hjelpe meg opp mot et normalt nivå av dette stoffet som heter serotonin, ikke øke det i vildens sky slik, som jeg trodde.

Jeg gikk med på å prøve en lav dose av en medisin som heter cipralex. Etter tre uker med denne medisinen skjedde det noe jeg (på det tidspunktet) aldri hadde trodd skulle skje, jeg våkna opp en morgen og kjente at bitte litt av Ida var tilbake. Jeg klarte å tenke logisk igjen, og litt av den overveldende håpløsheten var borte. Sakte men sikkert klarte jeg å ta ordentlig tak i problemene mine og jobbet meg tilbake til meg selv igjen.

Det er utrolig viktig å presisere at antidepressiva ikke en noen quick fix. Det kreves i tillegg masse arbeid i form av samtaleterapi og «egeninnsats». Det er heller ikke sånn at slik medisin er riktig for alle. Det er viktig å ha et tett samarbeid med legen om hva som er riktig for nettopp deg. Jeg kan kun fortelle ut i fra mitt eget ståsted, og for meg var antidepressiva et nyttig hjelpemiddel og en av mange ting som hjalp meg med å takle depresjonen.

7 Kommentarer

Er min åpenhet problematisk?

Mandag ble det publisert et innlegg skrevet av Adrian Lorentsson, kommunikasjonssjef i Mental Helse Ungdom, på nrk.no. I innlegget skriver Lorentsson om at det er en problematisk trend at kjendiser forteller åpent om mørke perioder i livet. Jeg vet ikke om denne er rettet til meg, men det virker nesten litt for tilfeldig at den blir publisert dagen etter jeg kommer med en tv-serie som handler om nettopp dette.

Uavhengig om den er siktet til meg eller ikke, så kjenner jeg at jeg blir provosert av mye av det som blir skrevet.  Personlig synes jeg det er merkelig at en som jobber i Mental Helse Ungdom beskriver en «feil type åpenhet».  Burde ikke de som jobber med dette heie på all slags åpenhet rundt psykiske utfordringer?

Det er helt klart ekstremt viktig å snakke om de dramatiske historiene som Lorentsson etterlyser. Men det det betyr ikke at det ikke er viktig å snakke om den typen som ikke ender i selvmordsforsøk. 40% av alle nordmenn vil oppleve en psykisk lidelse av ulik alvorlighetsgrad i løpet av livet, og det er en stadig økning blant ungdom og unge voksne. Skal ikke vi som har muligheten, hjelpe disse ved å dele våre historier?

Ut i fra de hundrevis av tilbakemeldingene jeg har fått fra unge (og gamle) mennesker de siste dagene, så kan jeg ikke annet enn å mene at Lorentssen tar fullstendig feil i at dette er en problematisk trend. Mange hundre mennesker takker meg for at jeg har gjort det lettere for dem å akseptere sine egne utfordringer. De forteller om hvordan de ikke lenger skammer seg, og ikke lenger føler seg alene.  Mange forteller også at programmet har gjort det lettere for dem å snakke om problemene med sine nærmeste.

Det er heller ikke slik at det kun er mennesker med milde psykiske lidelser som takker. Lorentssen mener nemlig at «det blir vanskeligere for mennesker med mer alvorlige lidelser å åpne seg..» når kjendiser snakker ut. Da kan jeg fortelle deg, Lorentssen, at jeg har fått tilbakemeldinger fra MANGE med alvorlige lidelser. Det viser seg at også de setter stor pris på min åpenhet.

Lorentssen reagerer også på at folk flest snakker om problemene sine etter at den tyngste perioden er over. «Trenden de siste årene bidrar til å opprettholde og forsterke en kultur for åpenhet der vi kun snakker om tiden som har vært». Han forteller selv om en tung historie med psykiske lidelser, og da burde vel han forstå utfordringene ved å snakke om dette offentlig mens det står på som verst? For min del handler det ikke om skam eller at jeg ikke tør. Det handler om at når ting er så mørkt at jeg ikke kommer meg opp av senga, så er det ganske umulig å skulle komme seg ut i verden og dele det som foregår der og da. Derfor er det helt naturlig at vi deler når vi har kommet oss ut av det mørkeste. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan se på dette som noe negativt. Er det ikke bedre at man deler etterpå enn å ikke dele i det hele tatt?

Jeg mener at vi skal være takknemlig for denne trenden med at flere mennesker åpner seg, kjente eller ukjente. Normalisering av psykiske lidelser er ekstremt viktig, og jeg personlig føler meg utrolig privilegert som får lov til å være en del av det.

Anbefaler også Christine Dancke sin kommentar til samme sak.

 

 

 

37 Kommentarer

Fyr løs med spørsmål!

De siste dagene har det rast inn med spørsmål fra i dere i alle mulige kanaler. Mange lurer på ting om serien, ting om meg, og ting rundt siden egen tilstand. Jeg vil veldig gjerne svare det på alt! 🙂 Men jeg tenkte at kanskje vi kan samle opp alle spørsmålene her på bloggen, så kan de kanskje være til nytte for noen andre også. Da er det også lettere for meg å få med meg alt, for jeg vil jo veldig gjerne svare dere alle som  én. Så nå foreslår jeg at dere bare fyrer løs med ALT dere lurer på i kommentarfeltet, så skal jeg ta meg god tid til å svare i et eget innlegg.

Sånn ellers er jeg fortsatt i sjokk etter premieren på søndag. Det var så rart at noe man har jobbe så lenge med, plutselig bare var der! Men jeg er skikkelig fornøyd, og evig takknemlig for alle de fine ordene jeg har fått fra dere.

Jeg er så heldig at jeg har en litt rolig uke sånn jobbmessig nå, så jeg ligger stort sett flat og henter meg inn etter mange inntrykk og mye følelser de siste ukene. Bortsett fra at jeg var på P3 morgen i dag tidlig da. Jeg var jo i fullstendig komatilstand da klokka ringte 06.45. Da jeg var på vei til bussen fant jeg ut at jeg hadde glemt både nøkler, busskort og bankkort. Assa det er ny rekord selv til meg å være. Og som om ikke det var nok, da jeg kom til P3 oppdaga jeg at jeg hadde genseren feil vei og buksesmekken vid åpen. Utrolig at jeg klarte å gjennomføre intervjuet egentlig;) Har ikke turt å høre på det i ettertid, men jeg koste meg i hvert fall med Silje og Ronny <3 Hvis dere vil, kan dere høre det på podcasten deres.

Men nå må dere stille spørsmål da! Jeg har rigga meg til med hockeypulver, tyrkisk pepper og daim – og venter i spenning 😀

Snikbilde av meg som tok ei rooolig powernap (på ca 4 timer) etter P3 morgen.
93 Kommentarer

Hvordan kan DU være deprimert?

Noen spør meg direkte, og mange tenker det. Jeg skjønner det godt, og jeg lurer ofte på det samme selv. Det har ikke vært noen traumatiske hendelser i livet mitt, og jeg har egentlig alt jeg kan ønske meg. Så hvorfor skjer det da?

Jeg vet ikke om alle vil synes dette er «god nok grunn», men jeg skal prøve å forklare hva som ledet opp til depresjonen jeg opplevde før vi laget «Happy Go Lucky».

Etter at jeg var med på «Idol Junior», hadde jeg et veldig langt opphold uten noen jobb å gå til. Nærmere bestemt åtte måneder…! Dette er ikke helt unormalt når man jobber som programleder. Programmene ligger ikke lina opp på rad og rekke, og ofte blir det lange opphold før man finner det neste programmet. Men dette var en ekstremt uvant situasjon for meg. Jeg har hatt en åtte til fire jobb siden jeg var tjue år, og har aldri hatt noe særlig mer enn fire uker fri i året. Plutselig befant jeg meg i en situasjon hvor jeg ikke hadde noe som helst formål med dagene mine. Ingen avtaler, ingen klokkeslett å forholde meg til og ingenting som fikk meg opp av senga om morgenen. Og det verste var kanskje at jeg ikke visste hvor lenge det kom til å vare. Jeg ante ikke hvor lang tid det kom til å ta før vi fant det neste programmet. Så jeg gikk rundt i en slags limbo tilstand og venta på at noe skulle skje. Men det skjedde jo aldri noe.

Hadde jeg vært litt mer rutinert på å ha fri, så kunne jeg sikkert fått mye ut av de månedene. Men jeg gikk liksom bare å venta på at noen skulle si «i morgen begynner du på jobb igjen». Det var jo det jeg var vant til. Jeg snudde døgnrytmen min helt. Fant ikke noe motivasjon til hverken å legge meg tidlig eller stå opp tidlig. Og det å våkne dag etter dag med helt blank timeplan, det gjør noe med deg. Jeg følte at jeg ikke hadde noe som helst mening i hverdagen, ingen som trengte meg.

I tillegg så fikk jeg en skikkelig smell med krystallsyken. Jeg har slitt med den sykdommen siden jeg var 15 år, og noen perioder blir det ekstremt ille. Symptomene er ekstrem svimmelhet, kvalme og utmattelse. Midt oppi disse månedene med ekstrem krystallsyke, så skjedde det endelig noe jobbmessig. TV2 hadde sagt ja til en programidé jeg hadde kommet opp med sammen med et produksjonsselskap. Jeg ble selvfølgelig dødsglad for at jeg endelig skulle få jobbe igjen! Men så kom angsten snikende. «Tenk om jeg ikke blir kvitt den ekstreme krystallsyken før vi skal gå i opptak. Tenk om jeg ikke klarer å gjennomføre programmet! Jeg kan ikke si til TV2 at jeg er syk, hvem vil vel ha en programleder som er så uforutsigbar? Alle forventer å se meg på skjermen snart, jeg må levere nå! Det er 8 måneder siden jeg var på tv, jeg MÅ vise alle at jeg fortsatt er her og at jeg fortsatt er flink. Jeg MÅ bli frisk! Jeg MÅ bli frisk! Jeg MÅ bli frisk!» BANG! Plutselig våkna jeg opp en dag med full panikk og et hjerte som hoppa omtrent ut av brystet. Stikkingen i brystet var uutholdelig og jeg var livredd inni meg. Så kom tristheten og håpløsheten, og plutselig var jeg tilbake til der jeg var for tre år siden.

11 Kommentarer

Overvelda.

Jeg tror nesten jeg har gått inn i en slags sjokktilstand etter alle de sjukt hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått etter premieren. Det er rett og slett helt overveldende. Jeg hadde vært strålende fornøyd med 1% av antallet tilbakemeldinger som har kommet inn, så dette er så mye mye mer enn jeg kunne drømt om.

Tenk å være så heldig at man kan bruke stemmen sin til å sette fokus på noe så viktig som normalisering av psykisk helse! Og når så mange attpå til forteller meg at programmet og mine ord har hjulpet og inspirert de til å få det bedre, ja da veit jeg ikke hva mer jeg kan be om. Det føles helt ubeskrivelig bra.

Tusen tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å skrive på instagram, facebook, blogg, sms, twitter og mail. Vit at jeg leser og setter ekstremt stor pris på hver eneste kommentar.

Og apropos takknemlighet. Premierefesten i går var magisk. Verdens hyggeligste sted (Den Gamle Skobutikken) fylt opp av alle de menneskene jeg er glad i. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

I dag er jeg knuse sliten! Ligger klistra til senga, med to poser potetgull og to katter. Det har vært mye spenning og forventing i lufta den siste uka, og det føles digg og endelig kunne senke skuldrene og puste med magen. Planen for dagen er å bli liggende akkurat her og bare gliiiiise.

 

9 Kommentarer

Gjesteinnlegg fra psykologen om leveregel nr 1

Her kommer det et innlegg fra psykologen min, Marianne, om hennes tanker og faglige perspektiv på det å dyrke relasjoner.

Hvorfor er det så viktig å ha nære relasjoner?

Mennesker med sterke sosiale relasjoner lever lengre, er lykkeligere og mer sunne enn andre mennesker viser forskning. Det er et grunnleggende behov for oss mennesker å bli sett og anerkjent for den vi er. Trygge og nære relasjoner gir oss støtte,  kjærlighet og en dypere mening med hvorfor vi er til. I tillegg viser forskning at trygge og nære relasjoner øker følelsen av at vi er verdt noe som menneske og vi kommer oss raskere fra vanskelige opplevelser om vi oppsøker sosial støtte når vi opplever krevende perioder i livet. I psykologien handler det grunnleggende om at sterke, nære og trygge relasjoner gir ett styrket selvbilde. I praksis betyr det at vi er trygge på at: ”Jeg er god nok som jeg er. Noen elsker meg derfor må det bety at jeg er verdt noe.”  Det høres enkelt ut men det er et helt grunnleggende behov for oss mennesker å føle tilhørighet og ha sosial kontakt med andre mennesker.  (Det er nettopp derfor isolasjon er en av verdens mest brukte tortur midler. )

Hvorfor trekker vi oss unna når vi ikke har det bra? Skammer vi oss?

Det som ofte skjer med oss når vi ikke har det så bra, er at vi har en tendens til å trekke oss litt unna andre mennesker. Det kan virke som om vi skammer oss over at vi ikke er glade og lykkelige, når ting i livet vårt kanskje tilsier at vi burde være det. Vi vet ikke helt eksakt hvorfor personer som opplever vanskelige perioder har en tendens til å trekke seg tilbake og isolere seg.  En logisk forklaring er at vi ikke har lyst å vise frem den antatt negative eller svake siden av oss selv. Vi identifiserer oss ikke med vanskelige, triste og vonde følelser eller opplevelser, og aller minst ønsker vi å være en byrde for andre rundt oss med å fortelle om det.

Det er nemlig veldig sårbart å fortelle en venn eller nær person om sine mørke tanker og følelser. Hva hvis de ikke lytter? Hva hvis de ikke forstår?  Hva hvis de sier: ”Nei! Gi deg! Er du deprimert?” ”Du som har så mange ting å glede deg over, du kan da ikke være deprimert, eller lei deg? ” ”Skjerp deg, ta deg sammen…” Og nettopp derfor er det lettere å bli hjemme, å trekke seg unna andre, å krype under dyna, eller sette seg bak TVén og ikke gjøre noe.

Hva er konstruktivt å gjøre?

Det paradoksale med at vi trekker oss unna andre nå vi har det vanskelig er at det er da vi trenger sterke og trygge relasjoner som mest. En viktig ting å starte med når man har en vanskelig periode er derfor å finne ut av hvem du har rundt deg som du er trygg på, som gir deg energi og som du stoler på. Ta kontakt med de. Fortell de hvordan du har det og be om at dere finner på noe hyggelig sammen. Finn gjerne på noe som du hadde glede av tidligere. En enkelt ting kan bety så mye, og det behøver ikke være at dere skal sette dere ned og kun snakke om det om ikke er bra.

  • Å oppleve noe sammen styrker bånd og gjør relasjoner sterkere.
  • Å gjøre ting som tidligere gjorde deg glad gjør også at positive følelser gjenskapes.
  • Positive følelser smitter og forsterker positive minner.

Det finnes lite forskning som tyder på at det å snakke om de negative følelsene hjelper oss til å bli bedre. En del nyere forskning viser at det å gjenoppleve positive minner og skape nye positive minner er vel så effektfullt. Så ta kontakt med venner, familie, kolleger eller dine aller kjæreste og opplev noe positivt sammen!!

Hilsen Marianne, Idas psykolog.

4 Kommentarer

Har jeg blitt noe bedre på å dyrke relasjoner?

Holy mother!!!!! Da var første episode overstått! Altså jeg har fortsatt puls på laaaangt over normalen og er fortsatt klam som en svamp i henda. Men dæven døtte nå er det gjort, si! Nå er jeg på premierefest med venner og familie, skal fortelle mer om det i morgen. Men jeg lovte jo et innlegg om hva jeg tenker om dette med å dyrke relasjoner nå i ettertid 🙂

Det er jo ikke akkurat no newsflash at vi trenger nære relasjoner i livet vårt for å ha det bra, men allikevel fikk jeg en slags aha opplevelse av å dykke litt dypere inn i det. Da jeg dro til Tromsø for å besøke Danielle, var jeg veldig bevisst på å kjenne etter hva slags følelser dette skapte i meg. Det er jo ikke noe jeg vanligvis gjør, kjenner etter hvordan jeg føler det når jeg er sammen med de jeg er glad i. Men det burde vi helt klart gjøre mer av! Det ble i hvert fall veldig tydelig for meg at det skaper massevis av positive følelser.

Når vi er i en sårbar situasjon, tror jeg det er ekstra viktig at vi velger å omgås med noen vi føler oss trygge rundt. Velg venner og familie som du stoler på, og som du føler du kan være deg selv rundt uansett hva. Jeg hadde nok ikke fått til en reise til Tromsø når jeg er midt i det, men jeg tror det med nye omgivelser og opplevelser har noe for seg også når vi er langt nede. Tidligere har jeg omtrent ikke beveget meg ut av leiligheten når jeg har vært depressiv, men jeg tror det er en veldig god ide å komme seg litt ut for å få et avbrekk når det står på som verst. Jeg vet i hvert fall at dersom jeg skulle få en depressiv periode igjen, så skal jeg være mye flinkere til å komme meg ut av leiligheten. Det trenger ikke være store greiene, kanskje bare bytte min egen sofa med en venninne sin.

Nå som jeg har hatt en lang periode hvor den mentale helsa stort sett er på stell, så har jeg også brukt det jeg lærte i denne episoden. Vi har jo alle perioder hvor det frister å ligge på sofaen dag etter dag. Jeg har blitt litt flinkere til å unngå det. Den beste måten å få til det på (for meg), er å sette opp avtaler med venner noen dager i forveien. For vi vet jo alle at vi ikke orker å planlegge noe som helst når arbeidsdagen er over og sofaen skriker etter at du skal komme å legge deg. Men har du da allerede en avtale, så er det vanskelig å bryte den. Og når har vi noen gang angret på at vi bruker kvelden vår med venner eller familie? Jeg har i hvert fall aldri angret i ettertid, uansett hvor lite fristende det har vært på forhånd.

I morgen skal psykologen min skrive et gjesteinnlegg til dere om hvorfor nære relasjoner er viktig og tanker rundt hvorfor det kan være vanskelig å være sosial noen ganger.

Men nå er jeg kjempespent på å høre hva dere synes om første episode!!! Legg kjempegjerne igjen en kommentar 🙂

 

20 Kommentarer