6915A162-BEE4-40C8-856B4241505AAB59-1219627B-8380-4244-ACAD9F3B56576293

Ida Fladen bidrar til mer kroppspress.

Det ble et ramaskrik uten like da jeg stilte opp i en reportasje om kroppspress i Dagbladet magasinet i fjor. Det ironiske med hele greia, var at hele saken var min idé. Det var jeg som kontaktet Dagbladet fordi jeg hadde lyst til å sette fokus på noe som var viktig. Det hele var i forbindelse med Happy Go Lucky, og leveregelen som handler om å akseptere seg selv. Jeg tenkte at hvis det er én ting jeg er god på, så er det å akseptere kroppen min. Jeg så på dette som en fin anledning til å påvirke andre til å få et mindre anstrengt forhold til sin kropp.   Lite visste jeg at noen skulle mene at jeg gjorde det stikk motsatte, nemlig bidra til enda mer kroppspress..

Det jeg ønsket å formidle i artikkelen, er at vi generelt må bli flinkere til å like kroppen vår akkurat sånn den er, ikke hige etter de uoppnåelige kroppene som florerer i pressen og på sosiale medier. Jeg mener at en av måtene å få til dette på, er å få et større mangfold av type kropper som vises frem. Noen kan mene at løsningen er å vise mindre kropp generelt, men det tror jeg ikke kommer til å skje i nærmeste fremtid. Jeg vet i hvert fall med meg selv, at jeg blir glad når jeg ser noen med annen type kropp enn «idealkroppen» som er strålende fornøyd med kroppen sin akkurat sånn den er. Mens vi er inne på idealkroppen; den finnes ikke. Jeg dør inn meg når jeg får spørsmål om «hva som er den perfekte kroppen». Vi er alle bygd helt forskjellige, derfor går det ikke an å kalle noe for en perfekt kropp! Alle kropper er perfekte i mine øyne.

Selvom jeg er selvsikker i min egen kropp, så er det ikke sånn at jeg ikke har følt på kroppspress. Den bransjen jeg jobber i har et stort utseendefokus, og det har selvsagt også jeg fått kjenne på. Jeg har ved to anledninger fått tilsendt slankepiller i posten fra anonyme, jeg har kommet over nettforum som mer eller mindre handler om hvor tjukk jeg er, og jeg har lest mange kommentarer hvor folk skriver at jeg er for stor til å jobbe på tv. De kommentarene som påvirker meg mest, er allikevel de som går på at jeg fremmer en usunn livsstil, og at jeg er et usunt forbilde for unge jenter. Det synes jeg er leit å høre. Jeg tenker allikevel at det er nok av «forbilder» som fremmer et budskap om at vi skal være tynne, vi skal spise lite og vi skal trene vanvittig mye.. Så dersom jeg fremmer en livsstil som går litt for mye i andre retningen, så er det uansett en fin motvekt til all galskapen.

Det er mange eksempler på folk som har inntatt rampelyset og sett ut på én måte, og neste gang de dukker opp tv, så er de plutselig 10 kg tynnere. Da jeg startet min karriere på tv, var jeg veldig bevisst på at jeg ikke hadde lyst til at rampelyset skulle påvirke meg på den måten. Jeg var fornøyd med meg selv før jeg ble et tv-fjes, så hvorfor skulle det forandre seg? Dette jobbet jeg mye med, og jeg tror det er grunnen til at jeg har klart å ikke la meg påvirke, til tross for at presset absolutt har vært tilstede.

Det er ikke sånn at jeg er noen superwoman som føler meg digg når jeg sprader rundt i bikini på sommeren. Absolutt ikke. Men jeg har gjort regnestykket, og jeg vil heller leve et avslappa liv med rom for kos, enn å føle meg deilig i bikini 4 uker hver sommer. Jeg liker å si at kroppen min matcher personligheten min. Det hadde jo nesten vært rart hvis jeg skulle sprada rundt med den trente kroppen, så glad som jeg er i å kose meg! Det hadde ikke passa.

Nå ble det mye babbel om mitt forhold til egen kropp. Men dette var jo bakgrunnen for at jeg hadde lyst til å stille opp i en reportasje om kroppspress, for å forhåpentligvis kunne påvirke noen der ute til å få et mer avslappa forhold til kroppen sin. Jeg vet godt at jeg ikke er tjukk, men jeg er ikke syltynn heller. Det er de syltynne eller godt trente kroppene vi er vant til å se på forsiden av magasiner, så jeg tenkte det kunne være fint med litt forandring.  Fotoshooten var selvsagt en litt rar opplevelse. Det å skulle bli avbilda med lite klær, føles jo litt unaturlig. Men jeg synes ideen med å dekke meg til med mat var veldig morsom, nettopp med tanke på at jeg er et matvrak. Da jeg fikk bildene tilsendt etter shooten, ble jeg umiddelbart skeptisk til speilegg-bildet. Jeg synes fortsatt det var morsomt, men jeg synes ikke det viste kroppen min sånn den faktisk ser ut. Jeg får god hjelp av tyngdekraften når jeg ligger på ryggen, og ser derfor endel tynnere ut enn jeg faktisk er. I tillegg er bilde kuttet på midten av magen, så man ser liksom ikke hele kroppen. Det ble mye diskusjoner frem og tilbake med magasinet om akkurat det bildet. Jeg sa fra at jeg ikke synes det var representativt for kroppen min, og jeg at jeg virkelig ønsket at de skulle bruke en av de andre bildene på forsiden. Magasinet hadde veldig lyst til å bruke akkurat det bilde, og fikk til slutt overbevist meg. Jeg legger ikke noe skyld på andre her, for til syvende og sist godkjente jeg bruken av bildet. I ettertid angrer jeg selvsagt på at jeg ikke sto hardere på mitt.

Det som gjorde hele greia med forsidebildet enda verre, var at forsiden kom ut på nettet flere dager før resten av artikkelen. Jeg hadde slått meg til ro med at det kom til å gå bra med forsidebildet, så lenge man så det i kontekst med intervjuet og de andre bildene. Men et par dager for magasinet skulle komme ut, våknet jeg etter en powernap (på to timer, hehe), til at helvete var løs. Twitter var i harnisk for at jeg var så idiot at jeg trodde jeg kunne bekjempe kroppspress med å vise frem enda mer kropp. Dette ga selvfølgelig journalistene blod på tann, og resultatet ble flere oppslag i media.

Det toppet seg da jeg gikk for å kjøpe Dagbladet den lørdag, og det var på forsiden av avisen. «Bildet hele Norge snakker om», sto det. WTF? Kall meg gjerne naiv, men jeg så det virkelig ikke komme. Helt ærlig så trodde jeg at jeg skulle få utelukkende positive kommentarer, men så feil kan man ta. Uansett så var tanken god, så får noen heller mene at måten jeg gjorde det på var feil. Poenget er at uansett hva man gjør i kampen mot kroppspress, så blir det feil. Det er alltid noen som er ute etter å ta deg for at du gjør det på gal måte.

Alt i alt er jeg selv veldig fornøyd med budskapet i artikkelen og bildene inni saken. Jeg fikk hundrevis av meldinger fra unge jenter som satte pris på å se en ikke-syltynn kropp på en forside for engangs skyld. Alle de flotte meldingene betyr selvsagt utrolig mye mer enn kritikk fra gretne gamle gubber, som uttaler seg om et kroppspress de aldri har måttet være en endel av.

Nå skal jeg lage meg fire grillpølser i lompe til middag! Vi snakkes 😉

8 Kommentarer

Dette har gjort livet mitt bedre. Helt på ekte.

Temaet i kveldens episode, er det som har gitt meg aller mest i ettertid. Det med å akseptere ting man ikke får gjort noe med, har blitt et slags livsmotto for meg. Jeg trodde jeg var god på dette med aksept fra før av, men det viste seg at jeg hadde utrolig mye å lære. Jeg aksepterte ikke det i livet mitt som trengte mest, nemlig at jeg lever med en kronisk form for krystallsyke.

Krystallsyken har alltid føltes som stor stygg klump med urettferdighet for meg. Jeg har brukt mye tid på tanker som «hvorfor måtte dette skje akkurat meg?» «Hva har jeg gjort fortjene en tilstand som er så begrensende?» Jeg vet at krystallsyken har hatt mye å si når det kommer til hvorfor jeg har opplevd angst og depresjon. Det har vært så utrolig mange bekymringer og dårlige følelser knytta til det.

Da Marianne sa at jeg skulle bli venn med krystallsyken, tenkte jeg bare at det kommer aldri til å skje. Jeg vil ikke bli venn med noe som fører med seg så mye dårlig i livet mitt. Vi har nok ikke blitt helt venner, men jeg forholder meg til den på en annen måte. Litt som typen til venninna di som du ikke liker, men som du klarer å finne et eller annet positivt med likevel.

I episoden er det mye fokus på eventyr-øvelsen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har gjort den noe særlig i ettertid. For meg handlet det om å bli bevisst på at dette med aksept virkelig er noe jeg trenger å lære meg, og noe som kommer til å hjelpe meg. Jeg brukte mye tid på å tenke gjennom dette på egenhånd, og jeg snakket mye med Marianne om det. Det som virkelig hjalp meg var å forstå at dette kan jeg faktisk ikke gjøre noe med, denne sykdommen er det ikke jeg som styrer. Jeg visste jo selvsagt det fra før, men det å virkelig forstå betydningen av det, var viktig. Nemlig at alle de vonde følelsene og alle bekymringene, er helt fullstendig meningsløse. Uansett hvor mye jeg tenker og grubler og bekymrer meg, så vil ikke det endre stauts på situasjonen. Jeg begynte å tenke på all den tiden jeg har brukt på å fortvile over dette, og tenkte at jeg kan pokker ikke bruke halve livet mitt på å bekymre meg over noe jeg ikke får gjort noe med! Da kan jeg heller stresse over ting jeg faktisk kan forandre, det kan jo i det miste føre til noe. Med de vonde tankene rundt krystallsyken kan ikke føre til noe som helst godt, og hva er poenget med de da?

Nå forholder jeg meg til sykdommen på en helt annen måte. Jeg vet at den er der, og jeg vet at jeg ikke kan forandre det. Jeg blir ikke skuffa hver gang den gjør at jeg må holde meg hjemme. Jeg fokuserer heller på de gangene hvor jeg faktisk får vært med på ting, og hvor ting føles normalt. Hvis jeg for eksempel for vært med på en eller to sosiale aktiviteter på en uke, så er jeg kjempeglad for det, i stedet for å være kjempelei meg over de to jeg ikke fikk vært med på. De gangene jeg må holde meg hjemme, så fokuserer jeg på å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg ikke ligge å gråte selvom jeg må ikke for gjennomført den opprinnelige planen. Kanskje er det en film jeg har hatt lyst til å se, en bok jeg vil lese, eller kanskje har jeg en venninne som også har lyst til å ligge på sofaen den kvelden.

Nå høres det ut som jeg svever rundt på en rosa sky og har blitt helt gladkristen. Jeg har ikke det. Det er fortsatt stunder hvor aksepten slår sprekker og jeg griner som et lite barn og alt føles håpløst. Men det skjer veldig mye sjeldnere enn før, og det er jeg skikkelig takknemlig for.

Aksept er viktig for så mange ting i livene våre. Jeg lover dere at dere vil få en bedre hverdag, hvis dere blir bedre på å akseptere. Det er ikke alle ting vi kan forandre, noen ting vi lære oss å leve med 🙂

Hva synes dere om kveldens episode?

 

7 Kommentarer

Dette aksepterer jeg ikke ved meg selv.

Aksept er utrolig viktig for vår mentale helse. Er vi flinke til å akseptere ulike tilstander og situasjoner, så vil hverdagen vår bli ganske mye enklere.

Leveregelen jeg jobber med i kveldens episode, heter «aksepter deg selv». Da jeg først fikk høre om den, så tenkte jeg at «her blir det ikke mye å jobbe med». For er det en ting jeg føler jeg er god på, så er det å akseptere meg selv for den jeg er. Det har absolutt ikke alltid vært sånn. Helt fra ungdomsskolen og opp i tjueåra, så var jeg nokså usikker på meg selv. Jeg var veldig opptatt av hva andre synes om meg, og det fører til masse usikkerhet. En ting jeg ofte gjorde, var på oppføre meg sånn som jeg trodde andre ville at jeg skulle være. Jeg var som en liten kameleon, som skiftet personlighet ut i fra de jeg var sammen med.

Denne usikkerheten var selvfølgelig veldig slitsom, og jeg ble skikkelig lei av å bry meg om hva andre synes. Det er jo ganske tragisk at vi skal være så opptatt av andres mening, når det som egentlig teller er hva vi synes om oss selv. På et tidspunkt i tidlig tjueåra, tenkte jeg mye på akkurat dette. Jeg kom frem til at jeg egentlig var veldig fornøyd med den jeg var, og at jeg ville jobbe med å slutte å bry meg om hva andre mente. Jeg vet ikke akkurat hvordan jeg fikk det til, men jeg tror det hadde mye bevisstgjøring ovenfor meg selv å gjøre. Jeg hadde det i bakhodet hele tiden over en lang periode, og prøvde å oppdage når hjernen vandret avgårde og inn i usikkerheten. Ved å bli mer bevisst på dette, så fikk jeg over tid til å kvitte meg med usikkerheten.

Så personligheten min og utseende mitt aksepterer jeg. Derfor lurte jeg veldig på hva jeg skulle lære meg og akseptere da vi begynte å jobbe med denne leveregelen. Jeg sa til Marianne at det eneste jeg ikke aksepterer med livet mitt, er krystallsyken. Da sa Marianne noe som først gjorde meg litt sint og lei meg, nemlig at krystallsyken er «en del av meg». Jeg synes det hørtes helt forferdelig ut, og hadde ikke lyst til å akseptere det i hele tatt.

Jeg har hatt en kronisk form for krystallsyke i 15 år. Symptomene på krystallsyke er kraftig svimmelhet, kvalme og utmattelse. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å beskrive hvor tungt det er å leve med det. Det er ikke noe farlig, men det er vanvittig hemmende. Det gjør rett og slett at jeg ikke får levd livet mitt sånn jeg har lyst til. Det er vanskelig å planlegge ting, for jeg vet aldri når det blir ekstra ille. De periodene jeg jobber med tv-produksjon, må jeg avlyse alt av sosiale aktiviteter, for å klare å gjennomføre jobb. Jeg har gode og dårlige perioder, men det er der hele tiden.

Jeg synes ofte det er vanskelig å snakke om det, for jeg vil helst bare skyve det unna og late som det ikke er der. Når jeg snakker om det blir det så virkelig, isteden for at jeg bare kan la være å tenke på det, og bare fornekte hvor ødeleggende det er. Men det gjør det jo også veldig tungt når det smeller til for alvor, og jeg blir sengeliggende i flere dager. Det verste er når jeg må avlyse noe som er viktig for meg, pga den forbanna stygge sykdommen. Det føles like jævli hver gang, og ender ofte opp i timesvis med grining og fortvilelse.

Så med dette kan man vel si at jeg ikke er særlig flink til å akseptere det at jeg må leve med krystallsyke. Dette skal jeg jobbe med i kveldens episode, også kommer det en oppdatering på hva jeg har lært.

Se på kl 22.15 på TV2 i kveld da! 🙂

4 Kommentarer

Krystallsykebursdag.

I kveld skal jeg feire bursdagen min her hjemme med ca 20 gjester. Det er jo knall det, hadde det ikke vært for at jeg ligger her med krystallsyken fra helvete. Jeg har gleda meg hele uka til å feire med de nærmeste, men nå er det egentlig bare stress hele greia. Dagen i dag har gått med til å prøve å gjøre hjemmebehandling, og å stresse over om jeg skal avlyse bursdagen eller ikke. Jeg har konkludert med at jeg ikke avlyser. Erfaring tilsier at det føles ganske jævli å droppe noe jeg har gleda meg til, og bli liggende under dyna alene. Det verste som kan skje er at jeg blir liggende på rommet, mens de andre har fest i stua. Sånn har jeg faktisk «feiret» bursdagen min før når jeg tenker meg om.

Ganske «passende» at dette skjer akkurat i dag, for det er nettopp dette det skal handle om i morgendagens episode av Happy Go Lucky. Jeg skal skrive et lengre innlegg om aksept i morgen tidlig.

Nå skal jeg prøve å få en time på øyet før gjestene kommer. Krysser fingre og tær for at formen bedrer seg litt, da hadde jeg blitt så glad! Ønsk meg lykke til! 🙂

Se kommentarene

Rød løper er en løgn.

Det er høysesong for rød løper og glamorøse eventer. Det er gøy å få være med litt på festen via kjendisenes sosiale medier, men det kan kanskje også skape litt dårlige følelser hos noen. Jeg vet godt hvordan det er å ligge med fett hår, kviser og joggebukse på sofaen, mens instagram oversvømmes av glæm og «perfeksjon». Man kan fort føle seg litt mindre fin selv, ved å se den etter den andre poppe opp i instafeeden eller på nettavisene, og se ut som glansbilder.

Det som er litt viktig å huske på da, er at hver og en av de plettfrie kjendisene som flotter seg på rød løper, har jobba hardt for å se ut som de gjør akkurat den dagen. Assa vi snakker profesjonelle sminkører, skilla frisører, og stylister som plukker ut hva de skal ha på seg. Det er fort gjort å tenke at de/vi alltid ser så flotte og feilfrie ut, men det er langt i fra sannheten – tro du meg.

Jeg føler nesten at jeg lurer folk når jeg legger ut sånne type bilder av meg selv. Jeg blir stressa for at noen skal tenke at det sånn jeg ser ut til vanlig. Derfor synes jeg det viktig å dele bilder fra hverdagen også, sånn at ikke noen skal føle seg mindre fine bare fordi de ser et «fake» bilde av meg.  Det er selvsagt helt lov å dele fine bilder av seg selv fra fancy eventer, men jeg personlig synes det viktig å vekte det med å dele helt normale ting fra hverdagen også. Det er dessverre ikke alle som tenker på samme måte. Noen legger kun ut plettfrie bilder av seg selv, men tro meg når jeg sier at de ser akkurat like jævlige ut som deg og meg når de våkner om morgenen;)

Grunnen til at jeg lå å tenkte på det her når jeg våkna i dag, er at jeg var på Vixen blog awards i går. Der var det seff stappa med stivpynta og polerte kjendiser – meg selv inkludert. Da tenkte jeg det kunne være greit med ei litta påminnelse om at under det feilfrie ytre, befinner det seg mye hold-in truser, spraytan og ikke minst timer med styling.

Bare for minske glæmfaktoren enda mer; jeg spiste en pølse fra deli deluca underveis i festen + en grændis og en pose potetgull til nattmat. 

3 Kommentarer

Er det så enkelt å bli kvitt en depresjon?

Her kommer en ny runde med svar på spørsmål fra dere 🙂

Er det så «enkelt» å bli kvitt en depresjon ved å kun følge rådene til psykologen – slik du gjorde? Hvordan er det med antidepressiva? Brukte du det i tillegg?

Nei, det er ikke så enkelt. Det jeg gjør i serien er absolutt ikke en kur for depresjon. Det er heller hjelpemidler man kan bruke på veien. Jeg var på vei ut av en depresjon da jeg startet å følge disse rådene, jeg hadde ikke kunnet gjennomføre halvparten mens jeg var midt oppi det. Det er fine ting å gjøre når man er på et ok sted, og har overskudd til å gjøre noen endringer. Det viktigste man kan gjøre når man opplever en depresjon, er å snakke med noen – gjerne en psykolog. I samsvar med legen din kan du også finne ut om bruk av antidepressiva er riktig for deg. Jeg bruker antidepressiva, og det har jeg skrevet mer om her.  

Hvordan fortalte du venner og familie at du var deprimert?

Siden det er fire år siden, så husker jeg ikke detaljene helt. Som jeg forteller i serien, så var jeg jo ikke klar over selv at det var en depresjon jeg gikk igjennom, før en lege fortalte meg det. Jeg var ekstremt utslitt over en lang periode, og humøret og positiviteten forsvant sakte men sikkert. Mamma og pappa visste at jeg ikke følte meg bra, men jeg snakket egentlig mest med kjæresten min. Da det gikk opp for meg at jeg var i en depresjon, så gruet jeg meg litt til å fortelle det til familien. Jeg hadde så utrolig lite kunnskap om det da, og jeg skammet over diagnosen. Men det var ikke snakk om å skjule det for de nærmeste, så jeg sa det bare som det var til mamma og pappa og søstrene mine. Selvom de ikke helt visste hvordan de skulle takle det, så fikk jeg mye støtte fra dem.

Jeg har ingen andre råd, enn å bare fortelle det som det er. Jeg tror og håper at det er mer kunnskap og forståelse rundt psykiske lidelser nå, enn det var for 4,5 år siden. Det vil forhåpentligvis gjøre det lettere å fortelle det til de nærmeste. Det er viktig å fortelle det til noen, sånn at man ikke sitter med hele byrden alene. Kanskje kan man be familien om å se på Happy Go Lucky, så får de muligens litt mer forståelse av hvordan det er å slite psykisk 🙂

Føler du at du kan bli deprimert igjen, eller tror du at du har så mye kunnskap om sykdommen slik at du kan forhindre at det skjer igjen?

Det er veldig vanskelig å svare på. Det jeg vet, er at jeg ikke lenger er redd for at det skal skje igjen. Jeg har tro på at jeg da eventuelt vil takle det bedre og bedre for hver gang. Og det hjelper helt klart å få en bedre forståelse av sykdommen, og bli bevisst på hva som kan virke forebyggende.

Har du opprettholdt de tingene du startet med i prosjektet? Trening, frivillighet og fotball laget?

Det kommer jeg til å svare på underveis etterhvert som episodene blir vist på tv. Her har jeg skrevet om hvordan det har gått med å dyrke relasjoner, og her har jeg skrevet om hvordan det har gått med å ta vare på kroppen.

Føler du kosthold har mye å si for deg? Synes det er veldig vanskelig å legge om kosten når man er langt nede og ikke har energi. Har du noen tips til iforhold til dette?

Jeg er absolutt ikke flink nok til å spise riktig, så her har jeg fortsatt mye å lære selv. Det er ikke sjeldent jeg velger enkle alternativer som å bestille mat, eller noe ræl som tar to sekunder å lage. Men de gangene jeg klarer å være flink, så handler jeg inn sunn mat som er lett tilgjengelig i kjøleskapet. Et tips kan være å lage mye mat, sånn at du har det et par dager. I det siste har jeg begynt å lage smoothie. Det er en smart og enkel måte å få i seg både grønnsaker, frukt og bær.

Hvordan traff du og kjæresten hverandre?

Vi møttes på en etterfest til en konsert med koret hans. Jeg var helt tilfeldig på konserten, via en bekjent. Jeg synes konserten var litt kjedelig, så jeg og kameraten min begynte heller å diskutere hvem i koret vi synes var den kjekkeste. Jeg pekte ut Anders, som jeg da ikke visste het Anders. På etterfesten gikk vi forbi hverandre, og jeg som ikke klarer å tenke før jeg snakker, buste ut: «å! det er jo du som er den kjekkeste i koret!». Vi snakket sammen i et par minytter, og noen uker senere skrev han til meg på facebook.

Har du fått fræm det budskape du villa gjennom serien?

Ja, jeg tror det. Det viktigste for meg var å sette psykiske lidelser på dagsorden, og vise at det ikke er så skummelt og mystisk som mange tror. Også ønsket jeg å inspirere andre til å gjøre små endringer i livet sitt, og ut i fra tilbakemeldingene jeg har fått, så tror jeg at jeg har fått til det 🙂

Vil du anbefal andre å gå samme veien med dæm punktan som i serien din?

Jeg tror det er veldig viktig at alle finner sin egen vei. Veldig mye av det jeg gjorde i serien har fungert bra for meg, og jeg håper mange kan bruke det som en slags inspirasjon til å utforske hva som fungerer for dem.

Kunne du tenke deg å få deg en «vanlig» 8-4 jobb? For så å ha en mer forutsigbar hverdag?

Ja, den tanken har absolutt slått meg. Som jeg har skrevet om tidligere, så er jeg ikke alltid like flink til å komme meg igjennom de periodene hvor jeg ikke jobber med en tv-produksjon. Når det er sagt, så er det tv jeg vil jobbe med. Jeg elsker å formidle og å nå ut til mange mennesker, så jeg ville ikke byttet ut jobben min med noe som helst.

2 Kommentarer

Slutt å se på meg som deprimert-Ida!

«Er du ikke redd for at folk kun kommer til å forbinde deg med depresjon etter dette programmet?» 1800-tallet ringte og ville ha holdingene sine til psykisk helse tilbake.

Med jevne mellomrom så får jeg høre: «jeg trodde du var en sånn blid og positiv jente». For guds skyld, jeg ER en blid og positiv jente! Men blide og positive jenter kan også ha vanskelige perioder. Det er nok ikke vondt ment, men det er en kommentar som jeg mener gjenspeiler et uheldig syn på psykisk helse. Nemlig at depresjon er noe som definerer deg som person, i stedet for en psykisk utfordring noen opplever i perioder av livet.

Det uheldige med utsagn som «jeg trodde ikke du var sånn», er at det er med å forsterke tankemønstre endel deprimerte kan oppleve, som for eksempel «det er bare sånn jeg er, det kommer aldri til å gå over». En del av det å komme seg ut av en depresjon er nettopp det å betrakte alle de negative og destruktive tankene som det det faktisk er: det er tanker. Det er ikke «sannheter» og det er ikke «deg». Jeg ser på det som at «jeg kan HA en depresjon», og ikke at «jeg ER en deprimert person».

Ta en person som ofte er forkjøla da, tenker du på han eller henne som «en forkjøla person»? Neppe. Og på samme måte skal vi ikke tenke på de som opplever depresjon som «deprimerte mennesker». Og ville vi sagt til en person med en annen type alvorlig sykdom: «jeg trodde du var en sånn blid og positiv jente»? Mest sannsynlig ikke. Og i likhet med andre diagnoser, er også depresjon en sykdom. Og enten det er en fysisk eller psykisk lidelse, så påvirker sykdom oss til å tenke og oppføre oss annerledes.  Men det er ikke sykdommen som definerer hvem vi er som mennesker.

Jeg vil ikke at noen skal tenke annerledes om meg eller behandle meg annerledes fordi jeg har vært åpen om at jeg har opplevd depresjon. Jeg er akkurat den samme Ida som før dere fikk vite om min sykdomshistorie. Jeg ER ikke depresjonen min, akkurat som du ikke ER forkjølelsen din.

 

 

32 Kommentarer

Fra psykologen om det å ta vare på kroppen.

Her kommer et gjesteinnlegg fra Psykologen min, om det å ta vare på kroppen.

Viljestyrken vår – hvorfor er det så vanskelig å endre vaner?  

Det er et nytt år og nye muligheter for endringer byr seg for mange av oss. Eller blir det nye muligheter for endringer som gikk i vasken igjen?

Mange av oss har gått inn i starten av året med løfter om å trene, spise sunt og endre våre uvaner til det bedre. Noen klarer å gjennomføre løftene, men  for de aller fleste av oss så går vi fort på en sprekk.  Du hadde kanskje et ønske om å bli et nytt og bedre menneske, men endte i sofaen med potetgullposen igjen ☹.  Når det skjer så kommer vi fort i gang med et negativt tankekjøret i tillegg: ”Jeg er mislykket. Jeg er udugelig og dum. Jeg klarer ikke en gang å trene”. Ikke fortvil, du er ikke alene og det finnes gode forklaringer på hvorfor det er sånn, samt enkle grep du kan ta for å øke sannsynligheten for at endringene skal lykkes.

Å endre vaner

Det å endre vaner krever faktisk mye kapasitet av hjernen og kroppen vår. Vi må jobbe aktivt for gjøre ting vi ikke er vant med. Når vi skal endre en vane bruker vi energi på hvert valg og hver muskel som skal til for å øve inn den nye vanen. Dette gjelder enten det handler om å begynne å trene eller å slutte å spise godteri.  Vi mennesker er nemlig vanedyr, vi gjør automatisk det vi har vent oss til å gjøre. Du kan si at vi er programmert til å handle etter vante mønstre og når vi skal endre mønstrene så må vi trene opp viljestyrkemuskelen vår.  Nervesystemet vårt lett lar seg lett lure og friste. Det er lett å falle for fristelsen om å kjøpe seg en bolle når vi lukter nystekte boller. Det er lettere å sette seg ned i sofaen og se på TV fremfor å ta på seg joggeskoene å gå ut å trene. Vår vante måte å handle på velger for oss, og vi tar ikke beslutninger om aktive valg i hverdagen.

For å endre vaner betyr det da at vi må ta et aktivt valg om hva vi vil endre. Videre må vi ha en plan for hvilke valg vi skal ta i enhver situasjon hvor vi møter fristelser eller motstand. Fenomenet vi snakket om her kaller enkelte for viljestyrkemuskelen. Baumeister er en av de virkelig store teoretikerne som har forsket på viljestyrke som en muskel og som kan trenes. Gjennom den senere tiden har Baumeister med andre også vist at viljestyrkemuskelen blir fort sliten av for mye arbeidsbelastning og for mye stress. Det vil si, viljestyrken vår svekkes når vi jobber med krevende mentale utfordringer. Enkelt forklart betyr det at om vi har en krevende dag på jobb så blir det vanskeligere for oss å velge de fornuftige og viktige vanene for oss selv etterpå: som f.eks å trene, eller som å ikke irritere oss over vår kjære sine uvaner. Denne forskningen betyr at for å endre vaner så bør vi ha overskudd og ikke være stresset. Det vil med andre ord si at når vi skal endre mønstre som er nye for oss, så må vi sette av tid til det. Det er kanskje nettopp derfor det er vanskelig for mennesker som sliter psykisk og gjøre store endringer i hverdagen sin. Selv om de vet at det er til det bedre, så krever hver lille endring av en vane stor mental kapasitet og innsats. Opplevelsen av å ikke mestre blir også desto sterkere om men har en tung periode, og det er lettere for oss å gi helt opp.

Hva kan vi gjøre?

Vi vet at det å trene er bra for oss. De helsemessige effektene av å trene er bevist gjentatte ganger i forskning på mental helse og fysisk velvære. Det å være i fysisk aktivitet gjør at vi:

  • Får mer overskudd
  • Blir mer robuste for kritikk
  • Tåler tilbakeslag og stress bedre
  • Sover bedre
  • Regulerer kostholdet vårt
  • Produserer endorfiner  – som gir oss en kortsiktig følelse av lykke
  • Øker virkestoffet serotonin – som gir oss en mer varig følelse av lykke

Men hva skal til for at vi velger å trene mer når vi vet at der er så bra for oss?

Her er noen enkle endrings regler som kan være smarte å følge når vi skal endre vaner.

1. Ta et aktivt valg om hva som er viktig for deg. 

Det er først når vi har besluttet oss for å gjøre en endring at vi kan komme i gang med den. Ikke når andre sier at du burde, men når du selv virkelig har bestemt deg for å ta helsen din på alvor. En samtale jeg hadde med en venninne en for en tid tilbake gikk som følger:  ”Jeg har tenkt på at jeg kanskje burde vurdere å slutte å røyke”.   ”Hm.. Du har tenkt på at du kanskje burde vurdere å slutte å røyke sier du?” ”Latter”  ”Eh ja, det jeg mener er… Jeg har tenkt å slutte å røyke” ”ok, mener du det?” ”Ja, jeg VIL slutte å røyke”.  ”Når vil du det da?”… 

Hun sluttet faktisk å røyke. Hun bestemte seg faktisk for det, og satte seg en helt konkret dato for når hun skulle ta sin siste røyk, og etter det sluttet hun. 

2. Sett deg et realistisk mål for hva du vil gjøre  

Når du har bestemt deg for at du skal endre vanen din, så vær konkret, både på tidspunktet for når du skal endre deg og vær realistisk i forhold til hva du vil endre. Ikke vær for ambisiøs. Husk at viljestyrke muskelen vår blir sliten. Det er viktig at du opplever mestring når du skal endre en vane. Lag deg et realistisk mål som du kan gjennomføre. Velg heller to små ting som kan være gjennomførbart på sikt, fremfor fire aktiviteter som ikke lar seg gjennomføre mer enn et par uker. Med fysisk aktivitet er det å gå hjem i stede for å ta bussen mosjon, og det kan være vel så bra for deg som en hard treningsøkt.  Gjør noe som er gøy for deg, og som inspirerer deg til å fortsette. Det skaper mer varig endring. Hvis det handler om trening så finn en form som passer for deg, som du liker og som gir deg energi. Ikke velg å gjennomføre noe du ikke har glede av å gjøre.

3. Tren viljestyrke muskelen 

Tren deg på å ta små beslutninger som fører deg til målet og å stå for dem. Hva velger du å gjøre når du blir sliten og ikke har lyst til å trene? Hva velger du å spise når du er på fest og godteri skålen kommer på bordet? Beslutninger om hva du skal gjøre i slike situasjoner bør du treffe når du er uthvilt og motivert, slik at valget allerede er tatt når du blir fristet.  For å få til dette er det viktig at du sørger for å få nok energi og søvn. Viljestyrkemuskelen blir sliten av endringer.  Du trenger derfor nok næring og nok søvn for å fungere optimalt og for å ta de rette beslutningen for å opprettholde dine nye gode vaner.

4. Hjelp viljestyrken din: Skjerm deg fra fristelser!!

Vi blir lett fristet til å falle tilbake til gamle vaner når vi skal gjøre endringer i livet. Hvis endringen din handler om å trene. Sett frem treningstøyet før du går ut døra for dagen. Bestem deg for hva du skal trene og avtal med en venn at dere skal trene sammen, så er det ikke så lett å utebli fra treningen.  Hvis det handler om å spise sundt, så velg å ikke ha godteri hjemme. Ikke la det stå fremme. Gjem det unna slik at det ikke er så lett å få tak i. God planlegging er ofte hemmeligheten bak enhver vellykket endring.

5. Gjør det sammen med  noen 

Sosial støtte er viktig når man skal gjøre endringer. Det er at vi er flere sammen om å gjøre endringene, gjør det lettere å holde seg til det man har blitt enige om når du møter motstand eller viljestyrke muskelen begynner å bli sliten. Finn en treningsvenn som du kan gjøre ting sammen med. Meld deg på et kurs med andre i samme situasjon eller skaff deg en personlig trener om du har råd til det.  Det er lettere å fortsette på den gode veien når man er flere sammen om å ville gjøre en endring.

6. Aksepter tilbakefall eller sprekker 

De aller fleste av oss sprekker fra tid til annen. Det er helt normalt, og veldig vanlig. Hvis det skulle skje deg, så husk at det har skjedd mange andre før deg. Du er ikke alene. Velg å se på det som det det er, en tidsbegrenset sprekk. Fortsett endringsreisen din selv etter sprekken.

Lykke til med å velge endringen som er bra for deg!!!

Hvis du vil lese mer om viljestyrke og temaet kan du blant annet lese:

Baumeister R, Tierney, J ( 2012) Willpower,  Redescovering the Greatest Human Strenght

Hilsen Marianne, Psykologen til Ida.

Se kommentarene

Leveregel nr 2: #FAIL

Da vi spilte inn Happy Go Lucky, så var jeg i ekstremt dårlig fysisk form. Jeg hadde nettopp vært gjennom en tung depresjon, og det å ta vare på helsa i en sånn periode, er vanskelig.

Etter å ha hørt Marianne fortelle om hvor viktig fysisk aktivitet var for vår mentale helse, var jeg ekstremt motivert til å ta tak i det. Jeg har prøvd så mange ganger før, men denne gangen var jeg så sikker på at jeg skulle få det til. Det starta veldig bra. Jeg fulgte Adrian sin treningsplan til punkt og prikke. Jeg kjente at det var en ekstrem påkjenning for en kropp som ikke hadde beveget seg på månedsvis, men var fast bestemt på å ikke la meg stoppe. Det viste seg at det var en feil avgjørelse å ikke bremse opp litt. Jeg tror kroppen min nærmest gikk i en slags sjokktilstand. I tillegg til at kroppen sa stopp, så kom det en skikkelig hard periode med krystallsyke. Det blir ikke nevnt i serien, fordi det ble for mye å forklare hele greia rundt krystallsyken i akkurat den episoden.

Skuffelsen over å ikke få det til denne ganger heller, slo meg skikkelig hardt i magen. Jeg hadde så ekstremt lyst, men nok en gang så kom den helvetes krystallsyken i veien for å la meg gjøre det jeg har lyst til i livet mitt. Nå renner faktisk tårene her jeg sitter. Jeg blir fortsatt skikkelig lei meg av å tenke på den følelsen jeg fikk når jeg skjønte at det ikke kom til å gå denne gangen heller.  Jeg høres kanskje sippete ut nå, men det har skjedd så mange ganger det at jeg må gi slipp på noe jeg virkelig ønsker, at det har blitt en veldig sår greie for meg.

Til tross for at det gikk rett til helvete, så lærte jeg veldig mye av å jobbe med denne leveregelen. For det første så må vi huske på at det er ekstremt individuelt hva vi kan forvente av en person når det kommer til å legge om til en mer aktiv livsstil. Vi må kjenne etter i oss selv når vi legger en plan, og ikke sammenligne oss med de rundt oss. For bestevennen din kan det være helt realistisk med 4 tøffe treningsøkter i uka, mens for deg kan det kanskje være mer logisk å starte med to små gåturer. Uansett så må vi starte i det små. Det er viktig når vi skal gjøre forandringer i livsstilen vår, er at vi gjør det gradvis. Ikke gå i nyttårsforsett-fella med full pupp fra dag én. Går vi ut for hardt, så er det stor sjanse for at vi slutter. Hvis du tenker at du har lagt lista lavt, legg den enda lavere. Flere vil sikkert være uenige med meg i dette, men jeg vet at det er et godt tips for mange av oss. Husk at bitte litt, er veldig mye bedre enn ingenting.

Så til det store spørsmålet: har jeg klart å holde på noe av det jeg lærte om å ta vare på kroppen? I slutten av episoden så snakker jeg om at jeg skal fortsette å gå turer, og at er en god start. Planen var altså å starte med tur, og så avansere med annen trening etterhvert. Den planen ble det strykkarakter på. Det ble aldri noe mer enn en gåtur i ny og ne etter innspillingen var ferdig. Men all lærdommen jeg tok med meg fra episoden sitter fortsatt friskt i minne, og det er heldigvis aldri for sent å prøve igjen. Denne gangen skal jeg  legge lista så lavt at ikke er mulig å faile selv på de aller tyngste dagene. Kan skrive mer om hva jeg ender opp med senere.

I morgen kommer det et nytt gjesteinnlegg fra psykologen min som forteller mer om hvorfor det å ta vare på kroppen er viktig for vår mentale helse, og ikke minst hvordan vi skal få til å gjøre forandringer.

 

 

 

19 Kommentarer

Tar jeg vare på kroppen min?

I Kveldens episode av Happy Go Lucky, så begir meg ut på neste leveregel, som handler om å ta vare på kroppen.

Dette er en ting jeg mildt sagt alltid har vært dårlig på. Eller det vil si, ikke alltid. Jeg kommer fra en veldig aktiv og sporty familie. Du vet sånn «opp og hopp, nå skal vi ut å gå 100 mil på ski og være ute i 20 minusgrader hele dagen!». Der har du oppveksten min. Og med en pappa som hadde fotballdilla, så ble det til at jeg startet med fotball i veldig tidlig alder. Jeg begynte da jeg var 5, og holdt på helt til jeg ble 18. Så i ungdomsårene mine så trente jeg faktisk rundt fire ganger i uka. Men det fikk en brå slutt. Den dagen jeg flytta ut hjemmefra og det ikke lenger var noen som sørget for at jeg kom meg på trening, så var det takk og farvel til fotballen. Jeg hadde egentlig bare tenkt til å ta en liten treningspause, men plutselig har det gått 12 år, gitt.

Jeg har trent sporadisk, men det har blitt veldig veldig lite i mitt «voksne liv». Dette er ikke noe jeg er stolt av, fysisk aktivitet er viktig for oss. Så hvorfor har det blitt sånn? Det spørsmålet har jeg stilt meg sånn ca ukentlig de siste åra. For inni meg har jeg jo egentlig veldig lyst. Jeg har ikke lyst til å være hun som blir andpusten av å gå opp en trapp, eller som ikke orker å spille volleyball på stranda om sommeren. Men hver eneste gang jeg setter i gang et lite treningsprosjekt, så faller det i grus etter en uke eller to.

Jeg vil ikke skylde alt på krystallsyken, men det spiller helt klart inn i min mislykka treningshistorie. Den sykdommen/tilstanden stjeler så utrolig mye energi. Jeg må veldig ofte droppe enkle ting som en bursdag eller en venninnekveld, og da er det jo klart at trening blir ganske utfordrende. Men jeg mener det burde være mulig å få til noe form for fysisk aktivitet i perioder likevel, så jeg kan ikke alltid bruke krystallsyken som en unnskylding. Så hva er grunnen da? Er jeg lat? Jeg føler meg ikke lat oppi hodet mitt. Det var veldig rart beskrevet, men inni meg så føler jeg meg som en person som vil mye, jeg bare får det ikke alltid til.

Men uansett så er fysisk aktivitet noe jeg lenge har hatt et ønske om å bli bedre på. Det med et sunt kosthold derimot, det er det verre med. Jeg er selvfølgelig opptatt av å få i meg grønnsaker og vitaminer osv, men la oss si det er på et litt lavt nivå. Jeg vil si jeg spiser helt vanlig mat, med litt ekstra attåt. Jeg elsker jeg å kose meg! Jeg blir litt trist når jeg ser, leser eller hører om de som har et veldig strengt kosthold og nesten aldri unner seg kos. Når det er sagt så har nok jeg kost meg litt for mye, og sånn helsemessig så er ikke det alltid like bra heller.

Disse litt dårlige vanene som jeg beskriver over forsterkes i de periodene jeg har slitt med depresjon. Som mange kanskje vet er det ekstremt vanskelig å ha noe som helst form for gode vaner eller rutiner når det er veldig mørkt i hodet. Det er det heller ingen som forventer av oss. Men det å ta vare på kroppen har en positiv effekt også på vår mentale helse.  Det lærer jeg (og forhåpentligvis dere) mer om i kveldens episode.

Men har jeg klart å holde på det? Etter episoden er vist i kveld, så skal jeg fortelle og både det jeg lærte, og ikke minst hvordan det står til i dag.

Se episoden i kveld kl 22.15 på TV2 🙂

Se kommentarene