6915A162-BEE4-40C8-856B4241505AAB59-1219627B-8380-4244-ACAD9F3B56576293

Mestringsfølelse

Hei dere. Her kommer en liten oppdatering fra verdens mest ustabile blogger. Hadde liksom tenkt å legge ut noe hver dag, men det har jo sklidd litt ut kan du si. Synes det er litt slitsomt å ha det hengende over seg hvis det er lov å si. Samtidig så er det jo veldig fint å ha et sted å skrive og utdype ting fra serien og andre ting jeg tenker på. Tror kanskje jeg stiller litt for høye krav hva angår innhold på bloggen. Føler at tekstene må være betydningsfulle og forseggjorte. Kanskje det blir lettere hvis jeg senker kravene litt, og bare rabler ned det jeg tenker på?

Jaja. I helgen har jeg vært på hyttetur med venninnegjengen. Det er en sånn type aktivitet jeg ofte sier nei til fordi jeg er i dårlig form. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle bli med uansett. Fy sytten så glad jeg er for at jeg ble med! Jeg overtenker ofte sånne ting også. Tenker at det er viktig at jeg er i god form, hvis ikke så blir det bare slitsomt og stressende å være med på noe sosialt. Det stemmer jo egentlig ikke. Jeg har verdens fineste venninner som ikke krever noe som helst av meg, og som respekterer at jeg ikke alltid kan være «meg selv».

Jeg gruet meg faktisk litt på forhånd. Alle jentene skulle ha med seg ski, og det var mye snakk om denne skigåingen. Jeg ble stressa for at jeg ikke skulle klare å gå sammen med de andre eller at jeg ikke skulle være i form til å bli med i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor det er så mye angst knytta til det for min del, men det er vel kanskje det at det blir en påminnelse om at jeg ikke får til det «alle andre» gjør, og at jeg ikke alltid kan gjøre de tingene som jeg vil inni meg.

Selvom jeg var svimmel som en karusell på lørdag, så bestemte jeg meg for å bli med de andre en liten tur. Planen var å gå rundt 15 min også snu og gå tilbake. Men tror dere ikke jeg ble med på hele turen a??:D Jeg holdt på å gi meg ganske tidlig, men så tenkte jeg pokker heller! Vi gikk i rolig tempo, og selvom jeg slet litt med balansen, så gikk det stort sett ganske bra. Det var skikkelig deilig å føle at jeg gjorde noe «normalt» sammen med resten av gjengen. Vi gikk bare 8 km, men det ga meg ordentlig mestringsfølelse. Jeg ble motivert til å ville gå litt mer ut av komfortsonen fremover, og til å være litt mer aktiv selvom formen er middels. Det verste som kan skje er jo at jeg ikke får det til hver gang, men det er jo egentlig bedre å prøve enn å ikke gjøre noen ting.  Tusen takk til verdens beste venninner som alltid tar hensyn og motiverer meg til å få til ting <3

5 Kommentarer

Hvorfor er det bra for oss å lære nye ting?

Nytt innlegg fra psykologen min, enjoy 🙂

Hvorfor kan det være sånn at det å lære nye ting er bra for oss?

Store deler av hverdagen vår preges av aktiviteter hvor vi blir målt, vurdert og evaluert. Det dreier seg om at vi skal prestere og dermed også konkurrere og aller helst vinne. Vi blir løpende rundt i hamsterhjulet uten helt å vite hvorfor og hva det er som gjør at vi er så opptatt av å lykkes hele tiden? Ganske enkelt sagt så betyr det at når vi vinner så får vi gleden av å være best i øyeblikket, og det gir oss et gledesrush der og da. Derimot viser det seg at denne lykken er veldig kortvarig. Den varer kun til vi finner vårt neste mål, eller til vi oppdager den neste konkurransen. Og så er vi i gang med prestasjonsjaget igjen. Som en motvekt til alt dette prestasjonsjaget, så trenger vi mennesker en balanse til det å skulle prestere hele tiden. Vi blir slitne av jaget etter å prestere, det tapper oss for krefter å ubevisst konkurrere på flere plan samtidig. Vi trenger rett og slett å lære oss å bare være tilstede i aktiviteter uten å skulle prestere og måle oss mot andre hele tiden.

Da vi var barn så gikk vi inn i aktiviteter med målet om at lek og opplevelser var den mest naturlige inngangsvinkelen. Barn utforsker nemlig verden fra et nysgjerrig ståsted, de lærer mens de leker, og utforsker ting rundt seg. De legger merke til detaljere og undersøker nysgjerrig hvert steg på vei til å lære seg en ny ferdighet. Samtidig som de opplever verden rundt seg, så lagrer de minner for fremtiden og danner erfaringer for resten av livet. Hvis du observerer et barn i lek kan du legge merke til hvor mye glede og hvor mange lykkelige øyeblikk de opplever. Tenk  bare tilbake på din egen barndom, og se om du kan huske noen aktiviteter som ga deg stor glede? Aktivitetene og leken som du hadde glede av er lagret som positive minner i hjernen din. Disse kan du hente frem igjen i voksen alder og gjenoppleve som lykkelige stunder. Vi kan til og med gjenskape mange av de positive følelsene gjennom å lære oss nye aktiviteter hvor målet ikke er å prestere, men bare være til stede i lærings og utforskningsmodus.

Essensen i hvorfor det å lære nye ting er bra for oss handler derfor om at vi danner oss nye minner. På mange måter kan du si at vi trener hukommelsen vår som en muskel.  Enten det er den rent tekniske delen av å trene opp hukommelsen gjennom å huske noe, eller om det er den mer motoriske hukommelsen som kommer gjennom å gjøre ting. Når vi er i læremodus så trener vi oss til å observere og registrere nye hendelser.  Nettopp fordi aktivitetene er ukjente for oss så går vi inn i de med større oppmerksomhet, tilstedeværelse og økt fokus. Vi legger merke til hva som skjer og vi kjenner mer etter. Kort sagt er vi mer åpne enn når vi handler etter vante og tillærte mønstre. Det betyr at parallelt med å lære nye ting og skaper nye minner, så trener vi også hjernen vår til å legge merke positive opplevelser og vi skaper minner for resten av livet.

Et praktisk forskningsprosjekt hvor man analyserte 30 000 personlige minner og mer enn 500 dagbøker viste at mennesker som oppsøkte flere opplevelser og utforsket nye hendelser, rapporterte mer lykke følelser sammenlignet med andre. Videre viste forskningen at mennesker som beskriver seg selv som lykkelige er mer nysgjerrig og søkende etter nye oppdagelser, små eller store, og de trener nysgjerrigheten sin regelmessig. Så kanskje er det slik at ved å utforske verden, oppleve nye ting og å lære nye ting, så blir vi mer lykkelige?

Nå er det ikke sånn at det å lære nye ting bare skaper positive følelser. Nettopp det å lære handler ofte om å feile, å være litt sårbar og å mislykkes for så å måtte prøve på nytt igjen. Hjerneforskning viser oss faktisk at vi i gjennomsnitt trenger tre positive opplevelser for å erstatte opplevelsen om ett negativt minne. Noe som også betyr at for å bygge mestring når vi lærer oss noe nytt så er det viktig at vi opplever mestring ofte med små steg for å oppleve å lykkes. Da betyr det at ambisjonsnivået ikke bør være for høyt. Læringsteori har også vist at vi lærer bedre og mer effektivt når vi får ros for innsatsen vi legger i aktiviteten, fremfor resultatet vi skal prestere.  Derfor bør vi ha med oss en lærer eller underviser som er god på å heie oss frem når vi skal lære noe nytt. Positive tilbakemeldinger på innsats er en god læringsstrategi, enten det gjelder voksne eller barn. Nettopp fordi det hjelper oss å flytte fokus vekk fra prestasjonsjaget i hverdagen og gir oss positive opplever som utløser gode følelser og lykkelige øyeblikk.

Så hvorfor ikke investere litt tid i livet ditt og hente frem en aktivitet du har lyst å lære?

Enten det er en aktivitet du har hatt glede av tidligere, som du vil lære på nytt, eller en aktivitet som er helt ny for deg ☺

Hilsen Marianne, psykologen til Ida.

Se kommentarene

Fosterstilling og usikre tanker.

Hei dere. Beklager at det har blitt skrevet altfor lite her i det siste. Jeg har ikke kjent meg så inspirert rett og slett. Kjente at jeg synes det var litt stress å ha skrivingen hengene over meg på ferie. Så i stedet for å la det sette en demper på ferien, så bestemte jeg meg for å bare legge bloggen litt til side de siste dagene. Er jo ikke verdens undergang for noen at denne medium forseggjorte bloggen ikke oppdateres på et par dager 😉

Jeg kom hjem i går ettermiddag, og siden det har jeg ligget i fosterstilling. Har fått en skikkelig runde med krystallsyken. Uansett hvordan jeg ligger, sitter eller står, så spinner rommet rundt i alle retninger. Har prøvd å gjøre hjemmebehandling for å få bort det  det verste, men det har ikke fungert. Jeg har sovet stort sett i hele dag, og jeg kjenner at hodet blir litt tyngre av sånne dager. I morgen skal jeg på en fotoshoot for Det Nye, som jeg har gleda meg veldig til. Men i dag har jeg brukt alle våken-timene mine på å bekymre meg og grue meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å gjøre mitt beste, eller enda verre; at jeg må avlyse. Blir faktisk nesten litt kvalm av tanken på det siste. Akkurat det med å avlyse jobbrelaterte ting, synes jeg er det aller aller verste med denne sykdommen. Jeg har blitt god på akseptere og ikke bli altfor lei meg når jeg må avlyse sosiale ting, men når det kommer til jobb, er det knytta mange vonde følelser til det å ikke kunne stille opp. De usikre tankene dukker opp med en gang: «De kommer til å angre på at de spurte meg». «De kommer til å tenke at jeg er lat eller ikke vil det nok». «De kommer aldri til å spørre meg igjen». Når jeg skriver det her, synes jeg selv det ser teit ut. Jeg vet jo at det ikke er min feil, eller noe jeg ikke kan styre selv. Likevel så spretter de tankene frem så fort jeg begynner å tenke på at jeg må fortelle til arbeidsgivere eller andre at jeg ikke er i form. Jeg tror jeg er redd for at folk skal tenke at det ikke er noe vits i ha meg med på ting, eller at det ikke er verdt risikoen i tilfelle jeg er syk. Det er en vond følelse. Det er ikke ofte jeg avlyser, men det skjer innimellom med ting som fotoshoot, intervjuer, eventer og andre enkeltjobber. Jeg vet det ikke er det viktigste i verden, men det føles allikevel som et nederlag hver gang. Men frem til dags dato har jeg ikke måttet avlyse en eneste programlederjobb pga sykdommen. Det har vært tøft å presse seg igjennom ting noen ganger, men jeg har alltid fått det til. Det er jeg faktisk veldig stolt av.

Kl 22.15 er det klart for episode 5 av Happy Go Lucky. Dette er den episoden hvor ting sklir fullstendig ut. Resultatet er musikkvideoen som kanskje fler av dere har sett. Leveregelen jeg følger handler om å lære nye ting, og tanken var at jeg skulle lære meg å skrive sanger som en slags terapiform. Jeg tenkte at det måtte føles veldig bra å kunne sette ord på følelsene sine gjennom å skrive sangtekster. Ting går ikke alltid sånn som man tenker kan du si. Skal skrive mer om det senere.

Sangen ligger forresten ute på Spotify nå. Ha en fin søndagskveld, og husk å se episoden 🙂

Verdens fineste Aleksander With dukker opp i kveldens episode.

Musikkvideoinnspilling.

Kriss har produsert låta, og her ser vi resultatet av musikkvideoen for første gang.

Se kommentarene

Nei Dagbladet, jeg har ikke laget en sang om glufsa mi.

Jeg åpnet Dagbladet i dag for å lese saken de skulle gjøre om musikkvideoen min, og ble greit satt ut da overskriften var «synger om sin pussy». Altså, har det klikka helt for folk eller?? Jeg har laget en tullesang om katter, mens  dagbladet med sin overskrift, får det til å se ut som jeg har laget en sang om underlivet mitt. Det er jo helt tydelig hvordan de ønsker at folk skal tolke den formuleringen.

Jeg synes det er både misvisende og ganske provoserende at de har greid å lage et seksualiserende oppslag ut av denne sangen. Det er noe veldig vulgært i at de skriver » Ida synger om sin pussy». «My pussy» blir aldri sagt i sangen, så derfor er det ekstra provoserende at Dagbladet har gått for den overskriften. Til info så er teksten: «Pat’em on the back right thur, right thur – when i stroke that fur, it makes the pussy pur.» Ideen er at jeg har brukt et røft språk man forbinder med gangster-rap, til å synge om noe så lite gangster som små kattepuser.

Jeg er selvfølgelig klar over den doble betydningen i ordet «pussy», og jeg syns selv det var et morsomt lite rim da jeg skrev det. Poenget er: siden det ikke finnes et snev av seksuelle undertoner i resten av teksten, reagerer jeg på at Dagbladet smører på med en overskrift som indikerer at jeg har lagd en sang om f**ta mi (unnskyld språket, men det jo sånn den overskriften vil tolkes).

Det som kanskje irriterer meg aller mest, er at dette mest sannsynlig ikke hadde skjedd dersom jeg var mann. I Ylvis sin hit «Stonehenge» finner man for eksempel linjen «She gives me a smile. Then she plays with my balls». Jeg så ingen overskrifter om at «Ylvis synger om ballene sine», da den låta kom ut. Det er ikke noe nytt i denne forskjellsbehandlingen, men vi må fortsette å si i fra helt til det går inn i hodet til folk at det ikke er sånn det skal være.

Jeg mener ikke å dra denne ene saken ut av proposjoner, men den er en del av en ukultur som vi må kvitte oss med, og derfor føles det riktig å si i fra. Jeg sa ja til å være med i en sak for å fortelle om min tullete musikkvideo, ikke til å bli seksualisert i en av Norges største aviser.

5 Kommentarer

Frivillig arbeid gir økt livskvalitet og lavere grad av depresjon.

Her kommer nok et innlegg fra psykologen min. Anbefaler og ta deg tid til å lese litt om hvorfor nestekjærlighet er viktig for både oss selv og andre 🙂

Å hjelpe andre, hjelper det?

Da jeg studerte psykologi så husker jeg godt en debatt vi hadde om det virkelig kan finnes altruistiske handlinger, og om mennesket virkelig er slik at vi kan handle uten å tenke på egen vinning.  Når vi ser på en del internasjonale trender i dag, så forstår jeg at den debatten fant sted, og at den har funnet sted i så lang tid.  Se bare på det faktum at Donald Trump kunne bli valgt til president i USA. Jeg skal ikke begi meg ut på en personkarakteristikk av han, det er det mange nok andre som gjør, men en ting er sikkert og det er at han handler ikke i altruismens ånd.  Jeg synes det er interessant og veldig relevant å tenke litt på vår egen flyktningepraksis her i Norge, og hvilke prinsipper som ligger til grunn for den filosofien. Det er trist å tenke på at vi i 2017 ikke er kommet lenger i verden enn det vi ser nå.  Det vi kan se er at det faktisk er sånn at det å hjelpe andre skaper positive følelser for oss selv. Er det å hjelpe andre da altruistisk eller egoistisk? Og spiller det egentlig noen rolle om det å hjelpe andre også hjelper deg? Er det da mindre nobelt eller mindre riktig å gjøre det? Med dette blogginnlegget vil jeg rett og slett slå et slag for nestekjærlighetens ånd, sett fra et lykkeforskningsperspektiv.

Hva er Altruisme? 

Altruisme er en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre. Altruisme er det motsatte av egoisme. Ordet altruisme er definert av den franske filosofen Auguste Comte allerede på tidlig 1800 tallet (Comte levde fra 1798-1857).

  • Er det noe å vinne på handle altruistisk?
  • Er det bra for oss å gjøre noe for andre uten å forvente noe i retur?
  • Er det ikke bedre å bare handle slik at du kan oppnå mest mulig vinning for deg selv?

Forskning viser oss at det er mye å hente på å vise andre vår omsorg, nestekjærlighet og å stille opp for andre som trenger det, uavhengig av om det gir oss noe i retur.

Først og fremst er det å gi til andre uten å forvente noe tilbake selve oppskriften på å knytte sosiale bånd. Vi knytter oss til andre gjennom å gi, enten det er av vår tid, oppmerksomhet eller gjennom et kompliment.  Bare det å ta seg tid til å lytte aktivt til noen uten å ha en egen agenda, uten å forvente noe tilbake, kan være en av de beste gavene vi kan gi noen. Det er en kunst å lære seg å lytte til andre uten å forvente noe i retur, men å bare være tilstede i samtalen uten å dømme det som blir sagt.  Når tok du deg sist tiden til å aktivt lytte til det en kollega,  en venn eller din aller kjæreste hadde på hjertet?

Det behøver det ikke å være så mye vi gir for at vi skal kunne oppleve effekten av sterkere relasjoner. Tenk bare på følgende:

Hva skjer med deg når andre smiler til deg?
Du smiler tilbake.
Hva skjer med deg når du får hjelp av noen til noe som er krevende for deg?Noen åpner døren for deg, eller noen bærer posene dine?
Når noen stiller opp for deg når du ikke hadde ventet det?
Du blir glad, ikke sant?  Ting føles lettere fordi glede, hjelpsomhet og smil smitter.  

Forklaringen på dette er at vi som mennesker har noe som kalles for speilneuroner. Speilneuroner er små celler i hjernen som forteller oss hva vi skal gjøre, og disse cellene smittes av det vi ser andre gjør. Det vil si at cellene speiler ubevisst andres følelser. Hvilket betyr at når du smiler til noen vil deres automatiske respons være å trekke på smilebåndet tilbake. Vi er rett og slett programmert på den måten.  Tenk på det neste gang noen smiler til deg og  kjenn etter hva som skjer med deg.

Noor, Mariam og Omajr som bor på Dikemark asylmottak.

 

Å hjelpe andre smitter

Hvorfor forteller jeg om at smil smitter? Jo, fordi forskning viser at det å hjelpe andre også smitter. Det har en ringvirkningseffekt på en rekke elementer knyttet til lykkefølelsen vår, og er med å forbedrer vår opplevde livskvalitet. Studier av handlinger av altruistisk art viser blant annet at mennesker som engasjerer seg i frivillig arbeid rapporterer forbedret livskvalitet, økt mening med livet og lavere grad av depresjon. Blant annet viser et studie gjort av 1700 frivillige at de beskriver en umiddelbart euforisk lykkefølelse etter å ha hjulpet andre. Dette følger videre med en lengre periode med opplevd indre ro, bedre selvfølelse og lavere stressnivå.  Det viser seg at for mange kan det å være frivillig og å hjelpe andre fungere som en hensiktsmessig avledningsstrategi for å unngå for mye grubling over sin egen tilværelse. Det blir som en dobbelt jackpot: både produserer vi gode lykkefølelser for oss selv, og vi bryter en negative tanke spiral ved å handle positivt.  Helt til slutt viser det seg at den umiddelbare lykkefølelsen frivillige rapporterer ved å hjelpe, rent fysiologisk er frigjøring av endorfiner, på tilsvarende nivå som det vi produserer ved trening. Så om ikke du har overskudd til å trene så ofte, så kanskje har du motivasjonen til å engasjere deg i frivillig arbeid eller bare hjelpe andre?

Oppsummert kan vi kanskje si at det å engasjere seg i frivillig arbeid, å vise nestekjærlighet og å hjelpe andre kanskje ikke er helt altruistisk. Kanskje er det et element av egoistisk motivasjon for å ville hjelpe? Hvis det betyr at hver enkelt av oss som gjør noe for andre, med den samme handlingen skaper en bedre hverdag for oss selv, så er det ikke så farlig hva intensjonen med å hjelpe er.  Summen av mange som hjelper andre (selv med en motivasjon om selv å få det bedre) blir endringer som teller i samfunnet.  Så hvis alle engasjerer seg i en liten handling regelmessig som hjelper andre så blir verden rett og slett et bedre sted å være.  Det er ikke slik at vi må gjøre revolusjonerende ting for å bidra, men små hverdagshandlinger teller mye for enkelt mennesker:

«We cannot all do great things on this Earth, we can only do small things with great love» – Mother Theresa

Hva skal din gode handling være?

Hilsen Marianne, psykologen til Ida.

Nydelige Davina som jeg ble kjent med på Dikemark asylmottak. 

 

Se kommentarene

Å være til nytte for andre enn oss selv.

Som jeg skrev i går, så føltes det veldig bra å kunne jobbe med å hjelpe andre, og ikke bare meg selv, i prosjektet. Siden dette handler om hvordan vi kan skape lykkefølelse for oss selv, ble jeg også veldig bevisst på hva det gjorde med meg, da jeg startet å jobbe på asylmottaket. Det er selvsagt ikke noen overraskelse at det å hjelpe andre skaper en glede i oss, men jeg var ikke klar over til hvilken grad. Det å føle at man er til nytte for andre enn seg selv, det gir en følelse av mening. Jeg kan tenke meg at det å ta vare på egne barn for eksempel, føles veldig meningsfylt. Mange har også jobber som innebærer at de har kontakt med, og direkte hjelper andre. For de av oss som hverken har barn eller den type jobb, tror jeg det ekstra viktig å føle at vi er nyttige for andre enn oss selv. Frivillig arbeid er en veldig god måte å gjøre dette på. Det går ikke på at vi skal renske samvittigheten vår, men det å føle at man bidrar, vil gi oss mye. Sånn er det i hvert fall for meg.

Jobben på asylmottaket ga meg mye, selvom det var litt trøblete å finne plassen min i starten. Jeg må innrømme at standaren og forholdene på mottaket, satt meg litt ut. Det er kanskje noe uvitende av meg, men jeg var faktisk ikke klar over at forholdene på norske asylmottak var så stusslige. Det føltes mer som et slags fengsel, enn et hjem. Mottaket jeg jobbet på, var i tillegg lokalisert ganske langt ut i ingenmannsland, noe som gjør at beboerne ofte ikke har mulighet til å oppleve ting utenfor mottaket. Da forstår man hvor viktig det er å bidra til å gjøre hverdagen deres noe mer innholdsrik ved hjelp av frivillig arbeid. På Dikemark jobbet det mange mennesker med store hjerter, både som ansatte og frivillige. De har ikke mange midlene, men klarte allikevel å være med å skape noe form for sosiale aktiviteter for beboerne. Jeg ble blant annet med en gjeng pensjonerte damer på det de kalte «damedag» en gang i uka. Her var det strikking, sying, hekling, kaffedrikking og skravling. Det er ikke mye som skal til for å være med å skape en mer verdig og innholdsrik hverdag for andre. Det var også veldig inspirerende å se hvordan de fleste tok til takke med det lille de hadde. Jeg fikk gleden av å bli kjent med mange inspirerende og varme mennesker.

Jeg har fortsatt å være med på damedag på Dikemark en gang i innimellom siden innspillingen ble avsluttet. Jeg har gledet meg til hver gang, og skulle helst vært med mye oftere. Det har vært litt kronglete å være tilknyttet Dikemark, da det er nokså lang reisevei fra Oslo uten bil. Jeg har nå søkt om å jobbe på et mottak på Torshov, og håper å kunne være med litt oftere der.

Det å jobbe som frivillig er virkelig noe jeg vil anbefale. Enten det er på asylmottak, eldrehjem, med leksehjelp, som besøksvenn eller hva det måtte være. Det er mange som trenger oss, og det føles godt å kunne være til nytte for noen. Anbefaler alle en tur innom frivillig.no, for å se hva som finnes av frivillig arbeid i nærheten av deg.

I morgen kommer det et innlegg om nestekjærlighet fra psykologen min, Marianne. Ha en fin kveld:)

Mormor er en stor inspirasjon for meg. Hun jobber som frivillig både for Røde Kors og på et eldrehjem.

Se kommentarene

Nestekjærlighet for egen vinning .

En ting jeg følte mye på da jeg laget Happy Go Lucky, var at det oste litt «buhu stakkars meg» av det hele. Jeg vet jeg har alt. Venner, familie, penger – ja alt man trenger i livet. Allikevel klarer jeg ikke alltid å ha det bra med meg selv. Jeg føler meg noen ganger dum og egoistisk når noen spør hvordan jeg kan bli deprimert. Sannheten er at jeg ikke har noe godt svar på det. Sannheten er også at det kan skje med alle. Likevel var det perioder av prosjektet hvor jeg tenkte mye på denne problemstillingen selv. Tenk på alt som foregår rundt om her hjemme og ute i verden, også skulle jeg lage et tv program om min depresjon.

Det fikk meg til å tenke mye. Jeg tenkte mye på om folk kom til å forstå noe jeg i utgangspunktet ikke forsto selv. Jeg tenkte også mye på alt som foregår rundt om, og vendte fokus utover og bort fra meg selv. Det måtte da være noe i dette prosjektet som kunne gagne fler enn bare meg. Jeg visste at det forhåpentligvis ville bety mye for mange når programmet skulle vises på tv, men under innspilling føltes ting noen ganger litt egosentrisk. Derfor ble jeg veldig glad da Marianne fortalte at den neste leveregelen skulle handle om nestekjærlighet. På mange måter ga det prosjektet mer mening for meg.

Samtidig var det ekstremt rart å skulle få i oppgave å utøve nestekjærlighet for egen vinning. Jeg skulle få det bedre ved å hjelpe andre. Jeg synes motivasjonen var litt uggen, og var litt ukomfortabel med hele settingen. Samtidig så visste jeg jo med meg selv at min motivasjon for å hjelpe andre ikke kom fra et sted hvor det handlet om meg. Jeg valgte å fokusere på at det tross alt er en positiv ting at vi opplever en økning av lykke ved å rekke ut en hånd til noen som trenger det.  Selvom jeg er i mot at egen vinning skal brukes som eneste motiv, så er jeg enig i at det må sies å kunne være en slags vinn-vinn-situasjon. Hvis jeg kunne få det budskapet ut med tv-serien, ville kanskje det få andre til å engasjere seg mer. For eksempel ved å jobbe frivillig på et asylmottak, slik som jeg gjør i kveldens episode. I morgen skal jeg skrive mer om erfaringer jeg gjorde meg ved å jobbe som frivillig, og hva jeg lærte av det å sette fokus på nestekjærlighet.

Og apropos det jeg skrev lenger opp om at programmet skulle gagne andre; jeg vet nå at det har hjulpet så ufattelig mange fler enn bare meg. Tilbakemeldingene jeg får fra dere er så utorlig sterke og betyr mer enn jeg klarer å sette ord på. Takket være dere føler jeg at jeg kan utgjøre en forskjell, og den følelsen er det beste jeg har kjent på noen gang. Takk.

Dette er herlige Ahmed fra Eritrea. Han får dere se mer av i kveldens episode 🙂

2 Kommentarer

Legger meg i lader’n på Granca!

I dag reiser jeg til Gran Canaria (lol lol lol). Håper ikke det blir helt charter-bonanza, det orker jeg ikke.  Har vært der før, og trivdes faktisk skikkelig godt. Hvis man unngår de verste turistfellene, så er Gran Canaria et ganske så digg sted.

Planen er i hvert fall å ligge FLAT i sola i en uke. Det har vært mye som har skjedd de siste ukene, og mye forventing og spenning i forhold til programmet som har bygd seg opp over lang tid, så jeg kjenner at jeg er ganske sliten i hodet. Det er veldig fint med all oppmerksomheten og alle tilbakemeldingene, men selvom det bare gir gode følelser, så er det litt energikrevende.

Jeg har startet på noe som heter medisinsk yoga. Det er en veldig rolig form for yoga som kombineres med pusteteknikker og meditasjon. MediYoga er for alle, men er spesielt gunstig for de med fysiske eller psykiske begrensinger. Så det er jo spot on for meg da kan du si, som har litt av begge deler 😉 Uansett så tenkte jeg å prøve å få inn litt yoga på Granca. I tillegg til å prøve å bare koble skikkelig av. Legge vekk mobilen innimellom og bare lese bok og «være tilstede i øyblikket» som dem sier 😉

Dette er også noe jeg jobbet med i Happy Go Lucky. Jeg hadde ikke trodd jeg var en person som klarte å nyte stillhet og det å ikke gjøre noen ting. Men jaggu koste jeg meg ikke gløgg! Som alt annet man gjør av endringer, så må det vedlikeholdes, og det har nok ikke vært flink nok til. Men på Granca blir det andre boller! Neida, men jeg skal i hvert fall prøve å gå inn for å koble skikkelig av, så får vi se. Også får jeg kanskje litt mer tid til å blogge også. Har blitt litt stressende å ha det over seg at jeg bør legge ut noe hver dag. Det har sikkert mest å gjøre med at jeg urutt i blogg-gamet. Regner med det går seg til etterhvert.

Det er forresten i episode 7 av HGL at jeg jobber med dette å være tilstede, så jeg skal selvsagt skrive mer om det når den vises på tv. Og kanskje får jeg noen åpenbaringer på Granca som jeg kan dele med dere 🙂

Ha en fin helg så lenge, så skrives vi snart!

Her er meg forrige gang jeg var på Granca. Da reiste jeg ALENE!! Det skal jeg skrive et innlegg om senere faktisk.

Se kommentarene

Ukens forbilde.

I går kåret 730.no meg til ukens forbilde, i spalten «best og verst fra blogg-Norge». Det gjorde meg skikkelig glad. Men jeg må innrømme at jeg ble bitte litt stressa også. For ordet forbilde har blitt kastet min vei ganske mye i det siste. Både facebook, mail og instagram er overfylt med komplimenter fra jenter (og gutter) som kaller meg for deres forbilde. Tenk å være så heldig å få være noens idol og rollemodell. Jeg blir veldig rørt av ordene deres, og føler meg beæret over å være noens forbilde. Særlig treffer det meg når jeg får meldinger fra tenåringsmødre og fedre, som sier de er glad for at barna deres får vokse opp med et forbilde som meg. Det gjør meg faktisk litt nervøs å ha det «ansvaret». Tenk om jeg gjør eller sier noe feil, som påvirker noen negativt. Jeg får ikke gjort så mye mer enn å være meg selv, og fremme de verdiene som jeg mener er sunne og viktige. Hvis det er nok til å være en som noen ser opp til, så er jeg veldig glad og takknemlig for det.

Selvom det gjør meg nervøs, så lover jeg å ta «oppgaven» på alvor. Det er viktig at vi som offentlige personer er vårt ansvar bevisst. Det er vår plikt å tenke oss om før vi uttaler oss, og det er vår plikt å vite at det vi sier og gjør påvirker mange. Det mange som bruker denne «makten» feil ved å være kroppsfikserte og ved å vise et glansbilde utad. Jeg håper virkelig jeg kan være en slags motvekt til dette. Vi som har muligheten, må bruke påvirkningskraften vår til å fremme sunne holdninger, og til å snakke om ting som er viktig. Jeg kommer sikkert til å gjøre feil, men jeg lover å prøve så godt jeg kan. Tusen takk for at dere lar meg få være et forbilde <3

Se kommentarene

Dette kan du gjøre for å bli bedre til å akseptere.

Her kommer nok et innlegg fra den fantastiske psykologen min. Lenger ned i innlegget finner dere gode tips om hvordan vi kan øve oss på å jobbe med aksept. Ta det til dere, det har virkelig hjulpet meg på så mange måter:)

Illusjonen om kontroll: Aksept handler om å gi slipp 

Mange av oss sliter med ting vi ikke er fornøyd med i livet vårt og dermed ikke vil akseptere. Det kan være en sykdom vi har eller opplevelser vi har med oss i ryggsekken som vi forsøker å glemme eller ikke tenke på. De aller fleste av oss har som en konsekvens av dette, opplevd å drive med tankeundertrykking en eller annen gang i livet. Enkelte selvhjelpsbøker hevder faktisk også at det bare er å si til deg selv at det går bra, og så gjør det det. «Hvis du kan kontrollere tankene dine så blir du lykkelig». Det er bare et problem med det: Hadde det vært så enkelt så er det litt rart at i underkant av 40% av verdens befolkning vil oppleve en depressiv fase i løpet av livet sitt. Det paradoksale med å forsøke å kontrollere tanker som plager oss er at jo mer vi prøver å undertrykke tanker og følelser vi ikke aksepterer, jo sterkere og mer dominerende blir de. Jeg  skal i dette innlegget forklare litt om hvorfor det er vanskelig å jobbe med å finne aksept, og gi noen tips til hvordan du kan jobbe med aksept i din hverdag.

Albert Ellis, en anerkjent amerikansk psykolog, snakker om at vi mennesker har to valg i forhold til å akseptere oss selv: Aksept med forbehold, det vil si jeg aksepterer meg selv gitt visse betingelser, og aksept uten forbehold. Det første valget er bekrivelsen av den sikre veien til å være ulykkelig. Typisk vil aksept med forbehold kunne gi en indre dialog som dette:

Hvis jeg vinner denne konkurransen så er jeg god nok. 
Hvis jeg ikke er syk så er jeg bra nok. 
Hvis jeg trener hver dag så er jeg verdt noe. 
Hvis jeg får 200 likes på Facebook så blir jeg lykkelig. 
Hvis jeg kan kjøpe det huset/den bilen/den jakken så blir jeg lykkelig.

Listen over forutsetninger for aksept kan fort bli lang, og hvis vi ikke lever opp til den, så ender vi fort i en veldig destruktiv og dømmende tankespiral.

Aksept uten forbehold handler om å akseptere oss selv for den vi er. Å innse at alle kan gjøre feil og at det å ha en dårlig dag er en del av livet og dermed også helt normalt. Når vi gjør det, så frigjør vi tid og energi til å lære av våre feil fremfor å skamme oss over den vi erMed andre ord handler aksept uten forbehold om å ta kontroll over det vi faktisk kan ta kontroll over, nemlig handlingene våre, og ikke tankene og følelsene våre. Å lære seg å akseptere situasjonen slik den er, er derfor ikke det samme som å gi opp.  Det handler i bunn og grunn om å skape avstand nok til tanker og følelser til å kunne velge å handle på en måte som er konstruktiv for oss.

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere oss selv uten forbehold?

Hjernen vår er forhåndsprogrammert til at vi automatisk sammenligner oss med andre, og til å sammenligne det vi har i dag opp mot det vi kan få i morgen. Den lykken vi oppnår ved å vinne eller å kjøpe oss en ny ting, er derimot en kortvarig lykke. Lykken forsvinner igjen så fort nyhetsverdien av seieren eller den nye tingen er over. Resultatet blir et konstant jag etter noe som er bedre, nyere og større. Vi ender opp på i en uendelig jakt etter lykken i det kortsiktige perspektiv. En mer varig lykkefølelse opplever vi først når vi forstår og aksepterer at verden er mer nyansert enn svart hvitt, og når vi aksepterer oss selv som den vi er uten å sammenligne oss med andre. Livet består av gode og dårlige dager, positive og negative følelser, av situasjoner med mestring og situasjoner hvor vi begår feil og dummer oss ut. Du er ikke enten glad eller trist, men du kan oppleve glade og triste øyeblikk og samtidig være lykkelig.  På samme måte er du ikke en diagnose, men du kan ha en diagnose eller en sykdom og den er en del av deg, men den er ikke hele deg.

Hvorfor det er vanskelig for oss å jobbe med aksept er fordi vi er forhåndsprogrammert til å se verden som enklere enn den faktisk er. Hjernen vår er ganske enkelt ute og sykler i veldig mange tilfeller. Jeg vil gjerne få lov å avlive noen myter om hvordan vi funger og hvordan det henger sammen med lykke, slik at det kan forklare litt om hvorfor det å jobbe med grunnleggende aksept er så viktig, og samtidig så krevende.

Lykke er en naturlig tilstand 

Nei, det er faktisk ikke det. Alle har et bredt spekter av følelser og livet byr på like mange opplevelser som gir oss positive følelser så vel som negative.  Det er bare det at vi er mer trent og opplært til at de positive følelsene er det ok å vise, mens de mer negative følelsene bør vi aller helst forsøke å kontrollere eller i det minste skjule. Men de aller fleste store og viktige ting i livet bærer med seg negative så vel som positive følelser. Et kjærlighetsforhold er et godt eksempel på dette og det å få barn er enda bedre eksempel på det. Å bli foreldre sies å være noe av det største du kan oppleve i livet, allikevel opplever nærmere 30% av alle nybakte mødre en form for fødselsdepresjon.  Lykke er nemlig ikke naturlig for oss alle til enhver tid. Statistikk fra WHO forteller oss videre at en av ti voksne på et tidspunkt i livet vil forsøke å ta livet sitt. Videre sier tallene at depresjon er og blir morgendagens folkesykdom. Så mange som 40% vil oppleve en depresjon i løpet av livet sitt. De fleste av oss innbiller oss at alle andre er lykkelige hele tiden og at vi selv er de eneste som ikke er det når vi ikke har det bra. Denne illusjonen om at alle andre er lykkelige gjør at enda flere blir ulykkelige og det blir en negativ spiral som gjør det vanskelig å innrømme at man opplever negative følelser i perioder av livet.  Derfor ender vi med å forsøke å undertrykke negative følelser, fordi vi tror at vi er alene om det og at ingen andre kommer til å akseptere oss for den vi er når vi f.eks: er deprimert, nedstemt eller sliter med angst. Dette er noe av grunnen til at vi trenger åpenhet og noen som forteller oss at:  ”Alle kan oppleve depressive perioder i livet, de går over, de varer ikke evig og du er ikke alene!”

Vi må kontrollere negative tanker for å bli lykkelige!!

Vi tror at vi blir mer lykkelige hvis vi bare lærer oss å føle gode følelser, eller bare tenke positive tanker. Det stemmer ikke. Livet er ikke sånn, og vårt indre liv er ikke sånn. Det å ha negative tanker og drive med negativt selv-snakk er noe de aller fleste av oss gjør, mer eller mindre ubevisst. Feilen mange gjør er å banke opp oss selv i tillegg for de negative tankene vi har. Tanker og følelser er naturlige og de oppstår ganske automatisk. Vi tenker sånn ca 20 000 tanker i løpet av en normal dag. Tenk om vi skulle kontrollere alle de?

Følelsene våre har en naturlig funksjon, de er tilstede fordi de skal fortelle oss noe. Å f.eks. være redd for avvisning er en helt naturlig forsvarsmekanisme. Frykt for avvisning kan for eksempel få oss til å be om unnskyldning hvis vi har oppført oss på en måte som ikke er hensiktsmessig og forhindrer oss fra å få raserianfall fordi vi ikke alltid får det som vi vil.  Illusjonen vi må kvitte oss med her er at vi må kontrollere tankene våre og følelsene våre for å bli lykkelige.  Det er nemlig slik at vi kan ta kontroll over handlingene våre men vi kan ikke kontrollere tankene og følelsene våre. Teknikker som handler om å lære oss bytte ut negative tanker med positive tanker, kan virke bra på kort sikt og i konkrete situasjoner, men det som virkelig har en vedvarende effekt for vår lykkefølelse er å lære å forholde oss til alle typer følelser og tanker.  Det handler nemlig mest om hvordan du tar det, og ikke hvordan du har det.

Men er det ikke sånn at følelsene kontrollerer handlingene våre?

Nei, de gjør faktisk ikke det. Du kan være sint, men fortsatt snakke rolig og behersket. Du kan ha en tendens til å rope og slå rundt deg, men du kan velge å ikke gjøre det. Du har sikkert også opplevd å være redd i livet ditt. Den første responsen vi da får er å ville flykte fra situasjonen. Du har sikkert også eksempler på situasjoner hvor du har hatt lyst til å løpe fra situasjonen, men hvor du ble og gjennomførte det du var redd for.  Da har du faktisk stått imot frykten og handlet på en måte som er mer konstruktiv for deg.  Når vi handler på en lite konstruktiv måte så handler det ofte om at vi har tillagt oss uvaner fra tidligere situasjoner.  Disse vanene kan vi lære oss å bryte og erstatte de med mer bevisste handlinger som er bra for oss. Så selv om du ikke har kontroll over hvilke følelser og tanker som dukker opp så kan du øve på å bli bevisst nok på de til å lære deg å handle på en måte som skaper økt lykke.

Hva skal jeg gjøre i stede?

I stedet for å prøve å kontrollere tanker og følelser så kan vi lære oss noen gode teknikker for å oppnå mer bevisste handlinger.  Vi kan trene oss til å observere hva som skjer med oss i situasjoner gjennom hverdagen og skape avstand nok til våre tanker og følelser til at vi kan velge å handle på en måte som er konstruktiv og bra for oss.

En god strategi som viser seg å gi veldig gode resultater er å lære seg Mindfullness teknikker:

  • Stopp opp: Stopp opp et øyeblikk, ta en time-out fra prestasjonskarusellen.  Kjenn etter hvor føttene dine er. Plant føttene dine godt ned i underlaget – finn balansen.
  • Observer: 
    • Hva skjer med deg i situasjonen?
    • Hvilke sensasjoner opplever du?
    • Hva kjenner du rent fysisk?
    • Hva tenker du?
  • Pust: Hold fokus på pusten. La den få flyte fritt. Trekk pusten godt inn og ut.
  • Tillat det som skjer å skje, uten å dømme det, men la det være som det er.

Øv på å møte dine reaksjoner med nysgjerrighet og ønsk følelser og tanker som dukker opp velkommen! Øv deg på det selv om du ikke liker følelsene eller tankene.  Tenk at du kan plassere en tanke på en sky og se på den fly forbi. Du trenger ikke handle på den, eller identifisere deg med den, men bare øve deg på å observere den. Målet her er ikke å forandre på følelsene eller tankene, eller å kvitte seg med dem, men å lære seg å la de få være der, uten å gi dem oppmerksomhet eller dømme dem.

På en måte kan du si at du øver deg på å bli venn med alle følelser og tanker og hilser den velkommen, fremfor å kjempe mot dem.

  • Handle Når du har tillat følelser å være der, frigjør du energi til at du nøytralt kan velge å handle på den måten som er mest hensiktsmessig for deg i den situasjonen du er.

Hva annet kan jeg gjøre for å øve på aksept?

Øv deg på å skape avstand og gi deg selv en alternativ handlingsvei når du merker at du går inn i et selv kritisk modus. Du kan bruke teknikken Ida tester ut i programmet Happy Go Lucky: (episode tre) Å øve på å skape avstand til følelser gjennom å gjenfortelle din egen historie til deg selv som et eventyr.  Dette er en enkel øvelse som fungerer godt for noen.

Praktiser selvomsorg (det engelske begrepet self compassion). Du er ansvarlig for å leve ditt liv, og vil få det bedre om du begynner å være mot deg selv som du ønsker at andre skal være mot deg.  Vi har en sterk tendens til å være strengere mot oss selv enn mot alle andre.  Tren deg på å se deg selv som det du er: Du er god nok som du er. Du er et godt menneske selv om du feiler innimellom. Erkjenn at du ikke er perfekt, og at du kan lære av dine feil. Hvis du ikke klandrer deg selv når du gjør feil så kan du også lettere tørre å prøve igjen. Forskning viser at selvomsorg gir en mer stabil følelse av egen verdi som menneske. Det beskytter mot grubling, sinne og isolasjon og gir en lengre varig effekt av glede og optimisme.

Noe av det aller viktigste vi gjør er uansett å gi slipp på illusjonen om at følelser og tanker kan kontrolleres. Invester tid i å bli klar over hva du ønsker å få ut av livet og hvilke strategier du bruker i dag som er uhensiktsmessige for deg. For det er først når vi er oppmerksomme på vårt eget handlemønster kan vi bestemme oss for hva vi vil bruke livet vårt på, og med det hva vi også velger å gi oppmerksomhet.

Lykke til med å fylle livet ditt med handlinger som skaper mer varig lykke ☺

Hilsen Marianne, psykologen til Ida.

 

Se kommentarene